Vikingtidsmuseet – Norges nye vikingsenter
Vikingtidsmuseet, tidligere kjent som Vikingskipshuset, er en av Norges mest spennende kulturattraksjoner. Museet, som ligger på Bygdøy i Oslo, er under ombygging og forventes å åpne i 2027 som et moderne vikingtidsmuseum. Det vil gi besøkende en enestående opplevelse av Vikingtiden, med unike funn og ny teknologi som bringer historien til live.
Vikingtidsmuseets unike samling
Museet vil huse noen av verdens best bevarte vikingskip og en omfattende samling av gjenstander fra vikingtiden.
Høydepunkter fra samlingen:
⛵ Osebergskipet – Et av verdens mest spektakulære vikingskip, rikt dekorert og brukt som gravskip for en høytstående kvinne.
⛵ Gokstadskipet – Et imponerende, sjødyktig skip som gir innsikt i vikingtidens skipsbygging.
⛵ Tuneskipet – Et av de eldste bevarte vikingskipene, med spennende historie og mysterier.
⚔ Vikinggjenstander – Våpen, smykker, tekstiler, sleder og husgeråd fra vikingtidens gravfunn.
Hva kan du oppleve på det nye Vikingtidsmuseet?
1. Interaktive utstillinger og ny teknologi
🎥 3D-rekonstruksjoner av vikingbyer, skip og dagligliv.
🛡 Virtuelle vikinger som forteller sine historier.
🔍 Digitale verktøy for å utforske vikingfunn på nært hold.
2. Oppdag vikingenes verden
🌍 Lær om vikingenes reiser, handel og kriger over hele Europa.
🏠 Se hvordan vikingene levde, fra dagliglivet til deres tro og mytologi.
3. Museets arkitektur – en hyllest til vikingarven
Vikingtidsmuseet bygges med bærekraftige materialer og inspirert av vikingtidens håndverk. Det vil gi plass til både faste og midlertidige utstillinger, forskning og undervisning.
Praktisk informasjon
📍 Adresse: Bygdøy, Oslo
🕒 Forventet åpning: 2026 (midlertidig stengt for ombygging)
🎟 Billetter: Kommer nærmere åpningen
🚆 Hvordan komme seg dit:
Hvorfor besøke Vikingtidsmuseet?
✅ Se verdens mest imponerende vikingskip på nært hold.
✅ Opplev vikingtiden gjennom interaktive utstillinger og teknologi.
✅ Lær om Norges stolte vikingarv på en moderne måte.
✅ Perfekt for historieinteresserte, familier og turister.
Når det nye Vikingtidsmuseet åpner i 2026, vil det bli et av verdens ledende museer om vikingenes historie og kultur. Gjør deg klar for en episk reise tilbake til vikingtiden! ⚔⛵✨
Velkommen til nytt museum i 2027
Det gamle Vikingskipshuset er stengt i byggeperioden.
Verdens fremste formidler av vikingtid
I det kommende Vikingtidsmuseet kan du oppleve verdens best bevarte vikingskip og rundt 5500 andre gjenstander fra vikingtiden. Vi er et forskningsmuseum, som forvalter vår felles nasjonalskatt fra vikingtiden for samtiden og for kommende generasjoner.
Det nye museet
I det nye museet vil vikingskipene og resten av samlingene fra vikingtiden presenteres på en sikrere og mer publikumsvennlig måte enn det som var mulig i det gamle bygget.
Det nye Vikingtidsmuseet skal bli verdens viktigste formidler av vikingtiden, og museet skal sikre befolkningen og kommende generasjoner tilgang til kulturhistorisk kunnskap og forståelse av denne unike perioden av norsk historie.
Vikingtidsmuseet skal stille ut verdens fremste samling av gjenstander fra vikingtiden, blant annet de best bevarte vikingskipene i verden. Forskerne våre gjør stadig nye og spennende oppdagelser som vi skal dele med publikum. Like viktig er det at vi skal gjøre vikingtiden levende for alle våre besøkende på en nyskapende og spektakulær måte. På den måten skal vår fremste kulturarv få leve videre til glede for oss i vår tid, og for kommende generasjoner.
Det nye Vikingtidsmuseet blir tre ganger så stort som det gamle museet, Vikingskipshuset. Totalt blir det nye museet ca. 13 000 m2, hvor omtrent 9000 m2 er publikumsareal, inkludert 5500 m2 med utstillinger. Det nye museet bygges som en utvidelse av det tidligere Vikingskipshuset, og en forlengelse i glass vil føre det nye og det gamle bygget sammen.
Interessen for vikingskipene og gjenstandene som ble funnet i skipsgravene har vært enorm, helt fra starten av utgravingene på 1800- og 1900-tallet. Forholdene for skipene i den gamle museumsbygningen er ikke gode nok, og en ny, klimaregulert bygning med nye støttesystemer er helt nødvendig for å kunne sikre de unike gjenstandene våre for fremtiden.
I tillegg til en tredobling av utstillingsarealene, vil det nye museumsanlegget inneholde restaurant, foredragssal, museumsbutikk, museumspark, et eget område for skoleelever på besøk, laboratorium med tilgang for publikum og forskningssenter.
Arkeologer, formidlere og et mangfold av andre ansatte jobber for å finne gode og nyskapende måter å lage utstillinger på, slik at museet når målet om å bli verdens viktigste formidler av vikingtiden. Den nye, klimaregulerte bygningen med nye støttesystemer vil sikre de unike skipene og gjenstandene for fremtidige generasjoner. Museets fagpersoner innen konservering og samlingsforvaltning samarbeider med Statsbygg i et eget sikringsprosjekt om løsninger for trygg håndtering av skip og gjenstander under byggeprosessen, og om sikre metoder for flytting til nybygget når det står klart.
Den eksisterende bygningen blir tilknyttet det nye tilbygget med et glassforlengelse. Dette er både en elegant arkitektonisk løsning, men forsterker også hele museumsopplevelsen. Det blir en opplevelse full av kontraster ved å gå fra dagslyset ute, til å bli kastet inn i en annen verden, nærmere bestemt en sensommers ettermiddag i Oseberg i år 834.
Om byggeprosjektet
Bruker: Kulturhistorisk museum
Byggherre: Statsbygg
Oppdragsgiver: Kunnskapsdepartementet
Eier og driftsansvar: Universitetet i Oslo
Arkitekt: AART architects
Hovedentrepenør: AF Gruppen
Tekniske rådgivere: Multiconsult, Brekke & Strand
Samlet areal: ca. 13.000 m2 BTA
Utstillingsareal: ca. 5000 m2 BTA
Åpnes for publikum: 2027
Tidslinje
2027: Museet åpner
2023: Byggestart
2021: Vikingskipshuset stenger for publikum
2018: Forprosjekt ferdigstilt
2016: AART architects vinner arkitektkonkurransen blant 111 bidrag
2015: Den internasjonale arkitektkonkurransen blir utlyst
Samlingene
Vikingtidsmuseet har verdens viktigste og mest komplette samling gjenstander fra vikingtiden. Samlingen består av mer enn 50 000 gjenstander, og vi gjør stadig nye funn. Gjenstandene er nøklene til vikingenes verden. Et spekter av gjenstander fra Osebergskipet til sverdet fra Langeid til små perler fra Kaupang vitner alle om en svunnen tid. Sammen fremkaller de et bilde av et samfunn som har gjennomgått store endringer.
Osebergskipet ble bygget rundt år 820 evt. og er laget av eik. Skipet er rikt dekorert med utskåret dyreornamentikk som slynger seg opp langs baugen og ender i et buet ormehode. Et slikt utsmykket skip har vært reservert for spesielle medlemmer av aristokratiet.
Skipet er klinkbygd og består av 12 bordganger. Hver bordgang overlapper den nedenfor, og er festet med jernnagler. Bordgangene under vannlinjen er bare 2-3 cm tykke, mens de to øvre radene er litt kraftigere. Dekket er laget av løse furuplanker. Masten er også av furu og var opprinnelig mellom 10 og 13 meter høy. Osebergskipet kan både seiles og roes. Det er 15 årehull på hver side, så fullt bemannet ville mannskapet bestått av 30 roere. Årene er laget av furu, og noen av dem viser spor av malte dekorasjoner.
Les mer om Osebergskipet
Osebergskipet – eit staseleg fartøy
Osebergskipet er eit spesielt flott fartøy, og han eller ho som fekk det laga brukte store ressursar på å få skipet dekorert.
Osebergskipets stavn.
Opplev Osebergskipet digitalt
Dekorert med dyreornamentikk
Det er skore inn flott dyreornamentikk heilt nede frå kjølen, langt under vasslinja, og opp langs framstamnen som endar i eit spiralsnodd ormehovud. Berre spesielle personar i overklassa har fått så rikt utsmykka skip.
Plass til 30 roarar
Ein kunne både segle og ro Osebergskipet. Det er 15 hol til årene på kvar side, med 30 roarar var skipet fullt bemanna. I tillegg kom styrmann som passa roret og utkikksmann som stod framme i baugen. Årene er laga av furu. På nokre av dei er det funne spor etter måla dekorasjonar. Det er ikkje slitasjespor på årene, kanskje var dei laga spesielt til gravlegginga.
Laga av eik
Osebergskipet blei bygd i Sørvest-Noreg rundt år 820. Det er laga av eik og kvar enkelt bordgang overlappar den neste og dei er festa saman med jernnaglar. Skipssida består av 12 bordgangar. Under vasslinja er dei berre to-tre centimeter tjukke. Dei to øvste bordgangane er litt tjukkare. Skipsdekket er laga av lause furubord. Masta er også laga av furu og har vore mellom 10 og 13 meter høg.
Eventyret byrjar
Den 8. august 1903 fekk arkeologen Gabriel Gustafson besøk av gardbrukar Oskar Rom som hadde grave i ein stor gravhaug på eigedommen sin og funne restar av eit skip.
Osebergskipet i gravhaugen i 1904. Foto: Kulturhistorisk museum, UiO/ Olaf Væring
Gustafson set i gang
To dagar seinare var professor Gustafson i gang med undersøkinga på garden Lille Oseberg i Slagen i Vestfold. Han fann fleire skipsdelar dekorert med vikingtidas ornamentikk. Arkeologen blei sikker i si sak: Gravhaugen var ei skipsgrav frå vikingtida. Men for å unngå problem med haustvêret, venta gravemannskapet til neste sommar med å setje spaden i jorda for alvor.
Sommarens storhending
Utgravinga av Oseberghaugen blei møtt med stor interesse frå publikum. Det blei nødvendig å sikre utgravinga med rekkverk, skilting og ein betjent som sørga for at ingen forstyrra arbeidet eller kom for nær gjenstandane. I dagboka klagar Gustafson over å måtte arbeide på utstilling.
Slutten på byrjinga
Då utgravinga blei avslutta, stod det lengste og mest krevjande arbeidet att. Sjølve utgravinga blei gjennomført på under tre månader, men det tok 21 år å få skipet og dei fleste gjenstandane ferdig preparert og restaurert. Skipet blei tørka svært langsamt før det blei satt saman. Det blei lagt stor vekt på å bruke det originale treverket der det var mogeleg. Det ferdig rekonstruerte Osebergskipet består i dag av over 90 prosent originalt treverk.
Flere viktige funn
Dyrehodene
Fem flott utskårede dyrehoder ble funnet i Oseberg-graven. Fire ble funnet inne i selve gravkammeret, mens en ble funnet i forskipet. De fire i gravkamrene var forbundet med et tau som gikk gjennom munnen på hodene som en tømme. Nederst på halsen har det vært festet et skaft som var om lag en halv meter langt. Med det kunne hodene bæres eller festes til vegger, for eksempel ved et høysete.
Selv for en erfaren treskjærer har det vært utfordrende å lage dyrehodene. Det ser ut til at de er laget av ulike treskjærere. Ingen av dyrehodene er like, og to av dem er også dekorert med sølvnagler.
Gullsporen
Denne gullsporen ble funnet i 1887 på Rød gård i Rygge under pløyearbeid, sammen med et tilhørende gullbeslag. 30 år senere kom det andre beslaget for dagen i den samme åkeren. Det ble ikke funnet spor etter en grav, så gullsakene har havnet i jorda på en annen måte. Sporer festes til støvlene og brukes til å kontrollere hesten under ridning. De brukes i par, men den andre sporen er aldri funnet.
Sporen er den eneste av sitt slag fra vikingtidens Skandinavia. Den er dekket av intrikate mønstre i gullperletråd og påloddede gullkorn og forestiller dyr og mønster i vikingtidens Borrestil. Den var trolig laget av en skandinavisk gullsmed i andre del av 900-tallet. En teori er at sporen ble laget i et dansk, kongelig verksted.
Gjermundbu
Hjelmen fra Gjermundbu ble funnet under utgravningen av en gravhaug på Ringerike i 1943. Utgravningen viste at dette var det siste hvilestedet til en mektig mann som døde en gang mellom 950 og 975.
Han ble begravd med fullt rytterutstyr, et sverd, to spyd, to økser, ringbrynje, kjøkkenutstyr og spillebrikker. Hjelmen fra Gjermundbu er inspirasjonen for nesten alle rekonstruksjoner som brukes i reenactment, film, spill og lignende. Det har aldri vært festet horn til hjelmen.
Fem flotte dyrehovud
Fem heilt unike utskorne dyrehovud blei funne i Oseberggrava. Fire av desse skal stillast ut på Vikingtidsmuseet. Det femte er dessverre i veldig dårleg stand, og restane av det bli oppbevart i museets magasin.
Opplev den fjerde fløya i Vikingskipshuset digitalt
Dyrehovuda blei funne i gravkammeret
Dei var bunde saman med taug som låg gjennom munnen på det eine dyrehovudet som ein taum.
Sjølv for ein erfaren treskjerar har det vore komplisert og tidkrevjande å lage dyrehovuda. Treskjeraren har gått ut i skogen og vald ut eit naturleg krumma emne frå nedre del av stamma på eit eigna, hardt lauvtre. Fyrst har han laga forma og deretter starta på utskjeringane. Det ser ut til at dyrehovuda er laga av ulike treskjerarar. Ingen av dyrehovuda er like, og to av dei er også dekorert med sølvnaglar.
Kva har dyrehovuda vore brukt til?
Vi veit ikkje sikkert kva dei utskorne dyrehovuda har vore brukt til. Nedst på halsen på dei var det festa eit skaft som var om lag ein halv meter langt. Med skafta kunne hovuda berast, for eksempel i eit opptog, men dei kan også ha vore festa til veggar, eller for eksempel ved eit høgsete, eller noko heilt anna.
Saving Oseberg
Saving Oseberg er eit prosjekt som dokumenterar tregjenstandar frå Osebergfunnet, og forskar på konserveringsmetodar for å ta vare på denne ikoniske delen av vår kulturarv for framtida. Les meir om prosjektet Saving Oseberg.
Kvinnene i Oseberggrava
I år 834 døydde to heilt spesielle kvinner, dei blei heidra med ei storslått gravlegging.
Detalj på Osebergvogna. Foto: Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.
Oseberghaugen med sine rike gravgåver tyder på at den eine eller begge av kvinnene hadde ei viktig politisk, og kanskje også religiøs, rolle. Slekt og samfunn markerte kvinnenes betyding gjennom skipsgrava og landskapet. Er det mogeleg at ei av dei to kvinnene blei ofra for å følgje den andre i grava?
Den yngste kvinna
Begge kvinnene var om lag 153 cm høge. Tennene på den yngste var sunne og lite slitt, noko som tyder på at ho åt god mat. Livet gjennom brukte ho tannpirkar av metall for å halde tennene reine. Eit brot i kragebeinet viser at kvinna blei skadd nokre veker før ho døydde, men skjelettrestane fortel ikkje kva ho døydde av.
Den eldre kvinna
Skjelettet til den eldste kvinna tyder på at ho hadde vore alvorleg sjuk i barndommen. Som gamal lei ho av beinskøyrheit, brot i korsryggen, to halsvirvlar som hadde vekse saman og ei kneskade, noko som truleg gjorde ho både lut og halt. Kvinna hadde framskriden kreft og må ha hatt store smerter i sine siste år.
Grava
Osebergskipet blei trekt på land og bruka som gravskip for dei to damene. Rett bak skipets mast blei det bygd eit gravkammer. Innvendig var veggane dekorert med eit fantastisk teppe med innvovne bilete, og dei døde kvinnene blei lagd i ei oppreidd seng.
Kvinnene fekk med seg ei mengde gravgåver, blant anna:
Kva døydde dei av?
Undersøkingar av skjeletta viser at den eldste kvinna var mellom 70 og 80 år gamal då ho døydde, sannsynlegvis av kreft. Den andre kvinna var yngre og i overkant av 50 år. Vi veit ikkje kva ho døydde av.
Kven var dei?
Begge to må ha hatt ein spesiell plass i samfunnet for å få ei grav som denne. Har dei vore politiske eller religiøse leiarar? Kven var hovudpersonane i grava? Var den eine ofra for å følgje den andre til dødsriket? Var dei i slekt? Kvar kom dei frå? Dei to kvinnene frå fortida er fortsatt gåtefulle, men vidare forsking vil gje oss meir kunnskap.
Osebergvogna
Vogna frå Osebergfunnet var gamal allereie før den blei lagt i grava. Truleg er den laga før år 800.
Osebergvogna.
Opplev den fjerde fløya i Vikingskipshuset digitalt
Biletvev som viser eit opptog
I Oseberggrava blei det funne ein biletvev. Nokre av motiva som er vovne inn i teppet er hestar som trekkjer vogner. Det ser ut som eit opptog med folk, vogner og hestar. Kanskje er det ein religiøs seremoni som er avbilda?
Vogna har flotte utskjeringar
Vognas bakside er dekorert med kattar. Har dei ein samanheng med kattane som trakk vogna til fruktbarheitsgudinna Frøya? På framsida av karmen ser vi ei framstilling av ein mann som ligg på ryggen og blir angripe av ormar. Kan dette vera ein illustrasjon av forteljinga om Gunnar i ormegarden? Dette var kjende forteljingar for vikingane, og symbolikken i utskjeringa må ha gjeve mykje meining som for ein stor del er tapt i dag.
Vogna kunne demonterast
Vogna er samansett av delar av ulike treslag. Delane kan takast frå kvarandre for transport, som for eksempel med skip. Sjølve vognkarmen er av eik og vogna har to drag av ask som heng saman med ei kort jernlenkje. Sannsynlegvis har vogna vore trekt av to hestar, ein på kvar side av draga. Les heile skildringa av vogna i museets gjenstandskatalog
Saving Oseberg
Saving Oseberg er eit prosjekt som dokumenterar tregjenstandar frå Osebergfunnet, og forskar på konserveringsmetodar for å ta vare på denne ikoniske delen av vår kulturarv for framtida. Les meir om prosjektet Saving Oseberg.
Sledane
På kjøretøyet skal storfolk kjennast, heitest det, og kvinnene i Oseberggrava hadde i tillegg til ei flott vogn, fått med seg tre praktfulle sledar.
Slede frå Oseberg. Foto: Eirik Irgens Johnsen, Kulturhistorisk museum, Universitet i Oslo.
Foto: Eirik Irgens Johnsen
Opplev den fjerde fløya i Vikingskipshuset digitalt
Sledane er sett saman av ulike treslag
Dei består av ei laus ramme festa til understellet med taug eller vidjesurringar. Sledane blei trekt av to hestar som var festa til kvar si side av ei trekkstong. Under meiane er det festa ein slitemeie som enkelt kunne skiftast når den blei slite ut.
Sledane var staskjøretøy og utsjånaden var viktig
Dei var dekt av utskjeringar og sjølv ein dyktig treskjerar må ha brukt lang tid på å skjere dei ut. Etterpå blei sleden måla i sterke fargar som har gjort at utskjeringane kom tydelegare fram. Den eine sleden hadde eit svart mønster på raud botn og i tillegg var det sett på fortinna naglehovud som ein del av dekorasjonen. Fargane var tydelege då sledane blei grave ut, men dei var vanskeleg å bevare og er ikkje synlege i dag.
Saving Oseberg
Saving Oseberg er eit prosjekt som dokumenterar tregjenstander frå Osebergfunnet, og forskar på konserveringsmetodar for å ta vare på denne ikoniske delen av vår kulturarv for framtida. Les meir om prosjektet Saving Oseberg.
Stor variasjon
Tekstilmaterialet frå Oseberg rommar ein stor variasjon av kvalitetar, veveteknikkar og materiale. Her finn vi importerte silkestoff, broderi utført med silketråd, biletvevar, brikkevovne band og ullstoff til ulikt bruk.
Biletvevane
Fragment nr. 4 viser eit tre med menn som heng i greinane. Armane heng slapt ned og føtene dinglar over bakken. Originalen er dårleg bevart. Her ser du ein rekonstruksjon teikna av Stig Saxegaard, Storm studios, i 2018. Fargane er fiktive.
Desse smale vevane er framstilt med ein kombinasjon av ull og ein nå forsvunne vefttråd laga i eit vegetabilsk materiale, truleg lin. Biletvevane viser eit vell av ulike dyr og menneske, vogner, hus og dekorative geometrisk ornament. Ei rekkje brikkevovne band blei også funne i Oseberghaugen. Dei fleste av desse er vovne av ullgarn i ulike farger som dannar geometriske mønsterfigurar. I enkelte av dei er det også brukt silketråd.
Grovare ullstoff
Ei type grovare ullstoff med mønster i geometriske motiv finst også i rikt monn i grava. Toppstilte ruter og kors dominerer mønstra her. Desse stoffa er truleg restar av teppe brukt i innreiinga.
Silkestoff
I tillegg til innreiingstekstilane fann Gustafson og gravemannskapet hans femten ulike silkestoff. Dette er tekstilar med mønster som har store likskapstrekk med relikviesveip frå fleire kristne kyrkjer i Europa, blant anna i Aachen, Chelles, Liège og Mariastein. Silkestoffa i Oseberggrava var skore opp i smale strimlar som truleg har dekorert kvinnenes klede. Silke blei importert frå Sentral-Asia og områda rundt den austlege delen av Middelhavet.
Broderi
Broderi i fleirfarga silke, som har mønster med rankemotiv, spiralar, dyr og geometriske ornament, var ein del av gravutstyret. Også desse kan ha vore brukt som klededekor. Broderia kan ha blitt utført på dei britiske øyane.
Dei dekorative prydtekstilane låg side om side med ei stor mengde andre stoff. Desse er, etter undersøking av Anne Stine Ingstad, inndela i 19 ulike kvalitetsgrupper, og har truleg vore brukt til så ulike ting som teltduk, klede og sengetøy. Alle desse stoffa er av ull.
Film om tekstilane frå Oseberggrava
Filmen ble vist kontinuerleg for publikum i Vikingskipshuset i Gjenstandsfløya.
Les meir om silken frå Oseberggrava
Foto og teikningar
Gokstadskipet ble bygget rundt år 890 evt. Det er et fleksibelt og raskt skip godt egnet til seilas på åpent hav. Gokstadskipet kunne både seiles og roes, det er hull til 16 årer langs hver skipsside som gir plass til 32 roere.
Det er ingen rester etter tofter, antakelig har roerne sittet på kister, som også kunne inneholde personlig utstyr. Gokstadskipet er laget av eik og er 5,18 meter bredt og 23,22 meter langt.
Det er klinkbygd med 16 rader av bordganger. De ni bordgangene under vannlinja er bare to til tre cm tjukke, noe som gjør skipssiden både lett og fleksibel. Kjølen er laget av ett stykke rett eiketre. Dekket består av furuplanker som kan løftes opp slik at mannskapet lett kunne øse ut vann ved behov.
Les mer om Gokstadskipet
Gokstad
Då Gokstadskipet blei bygd rundt år 890 e.Kr. var vikingtida i full gang. Det var eit fleksibelt og raskt skip som eigna seg til segling på opent hav.
Gokstadskipet.
Då Gokstadskipet blei funne
På garden Gokstad i Sandefjord kommune låg det ein stor gravhaug som blei kalla for kongshaugen. Hausten 1879 kjeda dei to tenåringssønene på garden seg og byrja å grave i haugen for å sjå om dei kunne finne noko spennande.
Utgraving av Gokstadskipet i 1880. Fotograf: ukjend.
Skipet i gravhaugen
Det blei sagt at det låg eit skip i gravhaugen, og det var det gutane fann. Antikvar Nicolaysen ved Universitetets Oldsaksamling fekk høyre om kva gutane dreiv med, og våren 1880 sette han i gang ei arkeologisk utgraving av haugen.
Var endå større
Gravhaugen rundt skipet var bygd opp av leire og grastorv. Den var omlag fem meter høg og hadde ein diameter på nesten 45 meter. Sannsynlegvis har haugen vore endå større i vikingtida. Sjølve skipet var grave ned i blåleira i undergrunnen. Dei to øvste bordgangane, og begge stamnane, stakk opp av leira og var derfor heilt øydelage, men elles var skipet uvanleg godt bevart.
Tilbake til den opphavelege forma
Etter utgravinga blei skipet restaurert. Alle delane blei tatt frå kvarandre, dampa og bøygd tilbake til den opphavelege forma. Noko av det originale treverket var i for dårleg stand til å tole denne behandlinga. Desse delane blei erstatta av nytt tre, og er synlege slik skipet står i dag.
Gokstadgrava
Rundt år 900 e.Kr. døydde ein rik og mektig mann og Gokstadskipet blei brukt som gravskip. Bakarst i skipet blei det bygd eit gravkammer der den døde mannen blei lagt.
Gravkammeret
Gravkammeret blei dekt av fleire lag med never. Klemt fast mellom stokkane i taket fann arkeologane restar etter silke med innvove gulltrådar. Det er truleg restar av eit kostbart vove teppe som har dekorert veggane på innsida. I gravkammeret stod det ei oppreidd seng som den døde var lagt i.
Gokstadmannen
Skjelettet viser at mannen i Gokstadgrava var i 40-åra, kraftig bygd, og mellom 181 og 183 cm høg. Spor etter hogg mot begge beina viser at han døydde i kamp. Eit kutt i det høgre leggbeinet har gjort at han ikkje kunne stå oppreist, men eit knivstikk på innsida av det høgre lårbeinet har sannsynlegvis vore dødsårsaka. Det var ein vanleg kampteknikk å hogge etter beina i vikingtid og mellomalder. Vi veit ikkje kven han var, men den storslagne grava han fekk tyder på at han var ein viktig mann. Kanskje han var ein høvding eller av kongeleg familie?
Handelsplassen ved Gokstadhaugen
Like sør for gravhaugen er det nyleg funne ein stor handelsplass. Funna her i frå vitnar om eit rikt senter med internasjonale forbindelsar. Datering av vektlodd frå handelsplassen viser at handels- og handverksaktivitet har føregått her samtidig med gravlegginga i Gokstadhaugen rundt år 900 e.Kr.
Gravgåvene
Den døde sjølv må ha vore kledd i ei forseggjort drakt då han blei gravlagd. Våpna og smykka hans er borte. Her har truleg gravrøvarane vore på ferde allereie i vikingtida, men dei tok langt i frå alt. Det blei blant anna funne eit spelebrett med spelebrikker av horn, fiskekrokar og seletøybeslag av jern, bly og forgylt bronse, 64 skjold, kjøkenutstyr, seks senger, eitt telt, ein slede og tre mindre båtar. Med i grava var det også tolv hestar, åtte hundar, to hønsehaukar og to påfuglar. Påfuglane viser at Gokstadmannen var ein mann med eit stort, internasjonalt nettverk. Kanskje fuglane var ei gåve frå ein annan herskar, eller trofear han hadde tatt med heim frå eit krigstokt?
Gokstadskipet
Då Gokstadskipet blei bygd rundt år 890 e.Kr. var vikingtida i full gang. Det var eit fleksibelt og raskt skip som eigna seg til seglas på ope hav.
Opplev Gokstadskipet digitalt
Ulike funksjonar
Ein kunne både segle og ro Gokstadskipet, og skipet har vore eigna til både oppdagingsreiser, handelsreiser og vikingtokt. På kvar side av skipet er det 16 hol til årene. Med roarar, styrmann og utkikk, bestod mannskapet av til saman 34 personar. Det er ingen restar etter tofter. Antakeleg har roarane sitte på kister, som også kunne innehalde personleg utstyr.
Rom under dekk
Skipet er laga av eik og er 5,18 m breitt og 23,22 m langt. Det er klinkbygd med 16 rader av bordgangar. Dei ni bordgangane under vasslinja er berre to til tre cm tjukke, noko som gjer skipssida både lett og fleksibel. Kjølen er laga av eitt stykke rett eiketre. Dekket består av furuplankar som kan lyftast opp slik at mannskapet lett kunne ause ut vatn ved behov. Her var det også oppbevaringsplass for litt last.
Ingen dragehovud
Då skipet blei grave ut var det festa 32 skjold på kvar side av skipet. Dei var måla, annankvar gult og svart. I framskipet blei det funne kvitt ulltøy med påsydde striper av raudt tøy. Dette kan vera restar av seglet. Spissen på stamnane var rotna bort så det er uklart korleis dei har enda, men det er ikkje noko som tyder på at det har vore festet dragehovud til dei. Men sjølv utan dragehovud må Gokstadskipet ha vore eit oppsiktsvekkjande syn når det kom for fullt segl over havet.
Tuneskipet ble bygget rundt 910 evt. og er et klinkerbygd skip laget av eik. Skipet er anslått til å ha vært 18,7 meter langt, 4,2 meter bredt og å ha hatt 12 rader med bordganger. I skipets nåværende tilstand kan vi bare se de 10 nedre radene, men det er hull og merker for å feste de to øverste radene.
De to ekstra bordgangene ville gitt et tilstrekkelig høyt fribord for å hindre ganske store bølger i å slå inn i skipet. Tuneskipet har et kraftig feste for masten, noe som ville ha gjort det mulig med et seil på opptil 100 kvadratmeter. Kombinert med skrogets form gjorde dette skipet til et raskt, havgående fartøy med utmerkede seilegenskaper.
Skipet var også godt egnet til å flytte folk raskt, en viktig kvalitet for et krigsskip. Kanskje var dette Tuneskipets hovedfunksjon.
Les mer om Tuneskipet
Tune
Tuneskipet har truleg vore eit raskt, havgåande skip som effektivt kunne frakte menneske frå ein stad til ein annan.
Tunefunnet
Tuneskipet blei funne i 1867 på garden Nedre Haugen på Rolvsøy, utanfor Fredrikstad. Det var det fyrste vikingskipet som blei grave ut, og det er framleis eit av dei best bevarte vikingskipa i verda.
Teikning av Tuneskipet frå 1868. Illustrasjon: Kulturhistorisk museum, UiO.
Ein stor gravhaug
Gravhaugen Tuneskipet låg i var uvanleg stor, om lag 80 meter i diameter og omtrent fire meter høg. Den var dermed ein av landets største gravhaugar. I åra før utgravinga var mykje av jorda i gravhaugen fjerna for å bli brukt andre stader. Dessutan var haugen opna og delvis grave ut tidlegare. Dette førte til at det kom oksygen til som bidrog til å bryte ned skipet i gravhaugen.
Hardhendt utgraving
Tuneskipet blei grave ut på ei tid då den moderne arkeologien endå ikkje hadde funne si form. Skipet blei henta ut av grava både raskt og røft. Det førte til at både mannen som var gravlagd i skipet og dei fleste av gjenstandane han fekk med seg anten blei borte eller øydelagt.
Utgravinga blei leia av professor Oluf Rygh, og varte i berre om lag to veker. Fordi arbeidet gjekk så fort, fekk skipet ei nokså hardhendt behandling. Blant anna har skipet fleire merke etter spadane som blei brukt.
Transporten til hovudstaden
For å få skipet ut av gravhaugen blei det festa ei treramme til undersida av skipet. Det blei spent hestar til ramma, og skipet blei trekt ut av gravhaugen og transportert til ein elv i nærleiken. Her blei skipet flytta over på ein pram og fløytt til fjorden, og vidare inn til hovudstaden. Tuneskipet blei liggjande utandørs ei tid før det fekk eit eige hus.
Samlingene Tune
Tunegrava
I grava fann arkeologane restane av ein mann, tre hestar og fleire gravgåver. Mannen i Tunegrava må ha vore ein viktig person.
Tuneskipet. Foto: Morten Krogvold og Svein Kojan
Gravkammeret
Tuneskipet stod orientert nesten rett nord-syd i gravhaugen. Innvendig var skipet fora med mose og einer. Midt i skipet var det bygd eit gravkammer med flatt tak. Veggane var festa i leira på yttersida av skipet. I gravkammeret låg restane av en mann.
Ein mann av høg rang
Vi vet ikkje kven han var, men han må ha vore viktig nok til at han fekk ei fantastisk og verdig grav. Sjølv om grava har vore røva og det berre var bevart restar av gravgåvene, viser dei at den døde har vore ein mann av høg rang. Han fekk følgje av tre hestar, ein blei funnen inne i skipet og to på utsida.
Fekk med seg sine våpen
Arkeologane fann restane av våpenutstyret hans, eit sverdgrep, to spydspissar, ei skjoldbule og det som truleg er restar av ei ringbrynje. Dessutan blei det funne ein terning, to perler, tøyrestar, delar av ein ski, restar av ein sal og enkelte utskorne trestykke med ukjend funksjon. Desse gjenstandane er skildra i notatane som blei gjort under utgravinga.
Gjenstandane forsvann
Fordi Tuneskipet blei funne i ei tid då den moderne arkeologien endå ikkje hadde funne si form, forsvann mange av gjenstandane under og like etter utgravinga. Dei kom dermed aldri inn til museet. Gjenstandane som eksisterer i dag er dessverre i veldig dårlig stand.
Tuneskipet
Tuneskipet har sannsynlegvis vore eit hurtig, havgåande skip som raskt kunne frakte menneske frå ein stad til ein anna.
Opplev Tuneskipet digitalt
Godt seglskip
Sjølv om Tuneskipet er mindre enn skipa frå Gokstad og Oseberg, har det kraftigare mastefeste. Det har gjort det mogeleg å ha eit segl som kan ha vore så stort som hundre kvadratmeter. Kombinert med skrogets form, har dette sannsynlegvis gjort skipet til eit raskt, havgåande skip med spesielt gode segleeigenskapar.
Skipets funksjon
Tuneskipets lasteeigenskapar er derimot ikkje spesielt gode. Det kan ha vore brukt til å transportere varer med høg verdi og liten vekt, som for eksempel pels, glas og slavar. Skipet har også vært godt eigna til å flytte menneske raskt, noko som er ein viktig eigenskap for eit krigsskip. Kanskje har dette vore Tuneskipets hovudfunksjon?
Stedt til ro utan årer
Tuneskipet er bygd rundt år 910 e.Kr. og er eit klinkbygd skip av eik. Skipet har sannsynlegvis hatt 12 hol til årene på kvar side. Det gjev eit mannskap på 24 mann pluss styrmann og utkikk. Det var ikkje lagt ved årer då skipet blei sett i grava.
Tolte bølgjene godt
Skipet har antakeleg vore 18,7 meter langt, 4,2 meter breitt og hatt 12 rader med bordgangar. Dei øvste radene med bordgangar og stamnen er borte. Slik skipet står i dag ser vi berre dei ti nedste bordgangane, men det er hol og merke for feste av dei to andre. Dei to ekstra bordgangane gjev høgt nok fribord til å hindre temmeleg høge bølgjer i å slå inn i skipet.
Vikingtiden
Vikingtiden varte fra siste halvdel av 700-tallet til siste halvdel av 1000-tallet.
Vikingtiden er en periode da folk fra Norge, Sverige og Danmark reiste til andre deler av verden i stor skala. Ved hjelp av seil og gode havgående skip gjorde de seg gjeldende som en politisk faktor i Europa. Det er også nå Norge utvikler seg til å bli et kongedømme, under påvirkning av møtene mellom skandinaviske folk og andre samfunn og kulturer.
Reiser
Vikingskipene er selve symbolet på vikingtiden og vikingenes reise er et yndet motiv både i sagalitteraturen og i moderne populærkultur. Folk fra Skandinavia reiste ut i verden i stor skala. På de mange reisene vestover, sørover og østover kom de i kontakt med andre kulturer og samfunn og brakte rikdommer og nye ideer med seg hjem, samtidig som de brakte sine egne smykker, våpen og skikker ut i verden. Vikingenes reiser og møter med andre kulturer dannet på mange måter grunnlaget for de store samfunnsendringene som skjedde i Skandinavia i løpet av Vikingtiden.
Skatter
Sommeren 1834 jobbet en husmann på Nedre Hoen gård i Viken. Han skulle hjelpe bonden å drenere en myr på eiendommen. Under grøftearbeidet fikk han sitt livs overraskelse da han gravde fram Norges største gullskatt fra vikingtiden. Hoenskatten består av en enestående samling av kostbarheter; store gullringer, frankiske gullsmykker, arabiske mynter, fargerike perler, romerske antikviteter og en engelsk ring. Skatten speiler vikingenes reiser og kontaktnettverk; fra Kalifatet i øst til England i vest.
Den voldelige vikingen
Våpnene og krigsutstyret fra vikingtiden vitner om et samfunn der makt og status tilhørte de som ikke var redd for å bruke vold. Våpenkulturen og prinsippet om de sterkestes rett gjorde vikingoverfallene mulige og mange lot seg friste av muligheter til rikdom, høy status og makt - dersom de overlevde. Det fantes ingen sentralstat i vikingtiden, og folk var avhengig av ætten for beskyttelse. Men samfunnet var ikke lovløst. Folket i Skandinavia var opptatt av individuell etikk og moral. Det fantes lover og regler, og saker kunne legges frem på Tingene for å løses.
Religion
For vikingen var religion ikke et spørsmål om å tro - religion var ganske enkelt verdenen de levde i. Det handlet om hvordan verden ble til, hvordan den fungerte, og hvordan den ville gå under ved ragnarok. Vikingene mente at menneskene holdt til midt i verden, guder og jotner hadde sine områder, men det fantes også andre skapninger som alver, diser, huldrer og dverger. De bodde i skogene, i innsjøene, i himmelen og i jord og fjell. Noen var hjelpere, andre fryktet, og selv om de sjelden ble sett, var det aldri noen som tvilte på deres eksistens.
Et samfunn i endring
Gjennom sine mange reiser kom vikingene i kontakt med kristne. Etter hvert gikk mange skandinaver over til kristendommen, enten av personlig overbevisning, eller fordi dette var viktig for allianser innen handel og politikk. Hjemme i Skandinavia var politikk og religion nært forbundet, og konger og herskere brukte både tvang, vold og belønning for å innføre kristendommen. Blant folk flest levde den tradisjonelle religionen og kristendommen side om side en god stund inn på 1000-tallet.
Begravelser
Vikingene begravde sine døde på mange forskjellige måter. Selve graven kunne være alt fra en stor gravhaug til ingen forhøyning i det hele tatt. De døde kunne kremeres sammen med gravgaver, og aske og rester lagt i graven, eller den døde kunne begraves ubrent. Ofte ble dyr, spesielt hester, lagt i gravhaugen sammen med den døde. I mange graver ble den døde lagt i en båt eller et skip. Det kan ha vært tenkt som et transportmiddel for den avdøde til bruk på reisen til dødsriket
Vikingskipene i museets samling
Flere samlinger fra vikingtid
Oldsaksamlingen
Antiqvitetskommissionen blei oppretta av Det Kongelige Selskap for Norges Vel i 1811 for blant anna å samle inn oldsaker funne i Noreg. Dette blei byrjinga til Universitetets Oldsaksamling, som no er ei omfattande samling av gjenstander og funn eldre enn reformasjonen i 1537. I samlinga finnes mellom anna vikingskip, kirkekunst fra middelalderen, hundrevis av sverd fra vikingtida og mykje meir.
Øks frå Eidareng i Indre Østfold i Viken. Museumsnummer C60263.
Foto: Kulturhistorisk museum, UiO, Lill-Ann Chepstow-Lusty
I byrjinga var heile Noreg arbeidsområde. Men då den fyrste fornminnelova kom i 1905, fekk Oldsaksamlingen ansvar for å ta vare på gjenstander og funn frå dei fem og sør- og austlandsfylka på vegne av Staten, det vil seie Agder, Innlandet, Oslo, Vestfold og Telemark og Viken. Samlinga er gradvis bygd opp gjennom arkeologiske undersøkingar, og ved at finnarar har levert gjenstander.
Utfører arkeologiske undersøkingar
Undersøkingar blir gjennomført både som ein del av museets forskingsverksemd og med heimel i kulturminnelovens pålegg om arkeologisk undersøking før ulike typar utbyggingsverksemd.
Ei stor samling
I dag er det meir enn 2,7 millioner gjenstander og funn i samlinga.
Staten er eigar av lause kulturminne
Kulturminnelova av 9. juni 1978 gjev Staten eigedomsretten til såkalla lause kulturminne som kjem for dagen tilfeldig, ved arkeologiske undersøkingar eller på andre måtar. Kulturminne frå oldtid og mellomalder (eldre enn 1537) kan vera våpen, reiskaper, smykke, skjelett, runeinnskrifter, kyrkjeinventar og anna. Den som finn lause kulturminne pliktar å melde frå om funnet til Fylkeskommunen, politiet på staden eller direkte til museet. Det er forbode å omsetje oldsaker i Noreg.
Utforsk vidare
De nye utstillingene
Vikingtidsmuseet har verdens fremste samling av gjenstander fra vikingtiden, blant annet de best bevarte vikingskipene i verden. Utstillingene blir en fortelling om nordboerne og deres verden – i en tid preget av stor endring.
Vikingtidsmuseet vil være verdens viktigste formidler av kunnskap om vikingtiden. Det blir en ny type forskningsmuseum, hvor besøkende kan fordype seg i vikingtiden eller nyte en enestående estetisk opplevelse, eller begge deler. Museet vil overraske og utfordre publikum ved å gi ny kunnskap, nye perspektiver og nye oppdagelser.
Gjenstandene vil spille en nøkkelrolle i opplevelsen og hva du lærer på museet. De har en sentral og aktiv rolle å spille i fortellingene om fortidens mennesker, og gir en kobling mellom fortid og nåtid. Gjenstandene som vises i Vikingtidsmuseet er ekte gjenstander fra vikingtiden. De er fascinerende i seg selv, men motiverer også besøkende til å utforske historiene de har å fortelle, og forskningen som ligger bak. Noen gjenstander er imidlertid også kunstverk, og deres estetiske verdi er en opplevelse i seg selv. Mer enn 5500 utvalgte gjenstander skal stilles ut, og sammen med moderne fasiliteter og publikumsopplevelser vil man få et unikt innblikk i vikingenes liv og samfunn. Til sammenligning stilte det tidligere Vikingskipshuset ut 300 gjenstander.
Utstillingenes innhold blir variert og tilpasset ulike besøkstyper. Noen besøkende vil kunne oppleve høydepunktene på kort tid, mens andre besøkende vil ønske å gå i dybden på ulike temaer og fortellinger. Besøksopplevelsene skal planlegges ut i fra dette. Gjenstander, scenografi og audiovisuelle virkemidler skal lokke besøkende til å utforske og oppdage. Varierte formidlingstilbud gir både sanselig, utfordrende og spektakulære opplevelser som skaper begeistring og engasjement, både for den travle og den utforskende museumsgjest.
Åtte ulike opplevelsesområder er under planlegging.
