Jotunheimen – en komplett guide for fjellvandrere

Innledning og oversikt over Jotunheimen

Jotunheimen er et av Norges mest spektakulære fjellområder, kjent for sine høyeste topper og storslåtte natur. Regionen ligger i det sentrale Sør-Norge, omgitt av Ottadalen i nord, Gudbrandsdalen i øst, Valdres i sør og Sogn i vest. Fjellmassivet rommer de høyeste fjellene i Nord-Europa, inkludert Norges to høyeste topper Galdhøpiggen (2469 moh.) og Glittertinden (2452 moh.). Faktisk ligger alle norske fjell over 2300 moh. i Jotunheimen, og området har over 250 topper høyere enn 2000 meter Landskapet er dramatisk med skarpe fjellrygger som reiser seg til spisse tinder, høye platåer og isbreer som fyller dalbunner mellom toppene. Mellom fjellene skjærer det seg dype daler med elver, fosser og innsjøer, noe som skaper en variert og vakker natur.

En betydelig del av området er vernet som Jotunheimen nasjonalpark (opprettet i 1980), som dekker 1151 km² av de sentrale fjellområdene. Nasjonalparken omfatter de mest alpine delene av Jotunheimen, blant annet Hurrungane-massivet i sørvest, og beskytter dermed mye av den unike floraen og faunaen her. Jotunheimen er lett tilgjengelig fra flere kanter av landet, og har et omfattende nett av merkede stier og turisthytter. Området byr på opplevelser for alle – enten man er nybegynner som vil gå en kort, familievennlig tur, eller en erfaren klatrer på jakt etter krevende toppbestigninger. Denne guiden gir en grundig gjennomgang av Jotunheimen, fra historie og natur til turmuligheter, praktiske reisetips og regler for ferdsel.

Historie og kultur i Jotunheimen

Mytologi og navnets opprinnelse: Navnet Jotunheimen har røtter i norrøn mytologi. I de gamle mytene var Jǫtunheimr «hjemmet til jotnene» – et rike bebodd av enorme, overnaturlige vesener (kjemper). Geologen Balthazar Keilhau foreslo allerede i 1823 å kalle området Jotunfjellene, inspirert av tyskernes navn på Kjempefjellene (Riesengebirge) Den norske dikteren Aasmund Olavsson Vinje tok i bruk navnet Jøtunheimen i 1862 i en reiseskildring, nettopp med henvisning til det mytologiske «kjempenes hjem». Mot slutten av 1800-tallet ble Jotunheimen det vanlige navnet på dette fjellområdet, et navn som fanger områdets mektige og nesten eventyrlige karakter.

Tidlige ekspedisjoner og utforskning: Selv om fjellene i Jotunheimen i dag er et populært turistmål, var de i lang tid lite besøkt av utenforstående. De første som «oppdaget» Jotunheimen for vitenskapen, var naturforskere på 1800-tallet. Botaniker Christen Smith reiste i fjellene allerede i 1813, og geologen Baltazar Keilhau og naturvitenskapsmannen Christian Boeck foretok utforsking her i 1820-årene. I 1820 ble også noen av de første toppene, som Falketind (2067 moh.), besteget. Systematisk kartlegging fulgte – Norges geografiske oppmåling gjennomførte sine første målinger i Jotunheimen i 1826–27, og utover 1840-årene fikk man gradvis mer kunnskap om fjellenes topografi. Den aller første turismen lot likevel vente på seg til midten av 1800-tallet.

Lokal bruk, bosetting og sagn: Området har aldri hatt permanente bosettinger høyt til fjells, men bøndene brukte de frodigere dalene i randsonene til seterdrift om sommeren. I de indre, høyereliggende dalene fantes det kun enkelte seterplasser. Fjellene var også et viktig jaktområde – spesielt villreinjakt har lange tradisjoner i Jotunheimen. En av de mest berømte jegerne var Jo Gjende (Jo Tørrisson Kleppe), en legendarisk villreinjeger og friluftsmann som levde i området på 1800-talle. Jo Gjende bosatte seg ved Gjendevatnet (som faktisk har navn etter ham) og det går mange sagn om hans jaktbedrifter og frie liv i fjellet. Også norsk litteratur har bidratt til Jotunheimens ry – Henrik Ibsen lot sin Peer Gynt utføre det dristige «Bukkerittet» over Besseggen, noe som allerede på 1860-tallet gjorde denne eggen kjent i befolkningen.

Organisert friluftsliv og DNT: Den Norske Turistforening (DNT) ble stiftet i 1868, og Jotunheimen sto tidlig i fokus for den nye foreningen. Allerede i stiftelsesåret foreslo man å bygge en turisthytte ved Tyin, og i 1870 sto den første hytta (Tvindehaugen) ferdig. Året etter, i 1871, åpnet Gjendebu, som ble DNTs første hytte i selve Jotunheimen. Gjendebu ligger idyllisk til ved Gjende og er fortsatt i drift – dette regnes som Jotunheimens eldste turisthytte. Deretter gikk det slag i slag: Gjendesheim ved Gjendes østende ble åpnet i 1878, og DNT oppførte også de første hyttene på Memurubu ved Gjende og på Leirvassbu inne i fjellheimen. Samtidig engasjerte også private seg – på slutten av 1800-tallet lot Vinje og venner oppføre hytta Eidsbugarden ved Bygdin (Vinjes hytte sto ferdig i 1868). Dette ble et populært samlingssted for datidens fjellpionerer og diktere. Med disse hyttene og merkede rutene som snart fulgte, la DNT og lokale krefter grunnlaget for norsk friluftslivstradisjon i fjellet. Jotunheimen ble en arena der folk kunne oppleve «den norske fjellheimen», og idealet om friluftsliv fikk feste som en del av norsk identitet.

Betydning i norsk friluftstradisjon: Siden 1800-tallet har Jotunheimen vært et ikonisk mål for fjellvandrere. Mange av de klassiske skildringene av norsk fjellnatur – i dikt, malerier og reiseskildringer – er hentet nettopp herfra. Maleren Johan F. Eckersberg malte allerede i 1866 «Fra Jotunheimen», et storslått motiv av Glittertind sett fra nord. Fjellområdet har også spilt en rolle i utviklingen av norsk fjellsport: Britiske og norske klatrere utfordret seg selv i Jotunheimen rundt forrige århundreskifte, blant annet da engelskmannen William Slingsby i 1876 sto for førstebestigningen av Store Skagastølstind (2405 moh.) – også kalt Storen – den gang regnet som en av de vanskeligste toppene. Summen av alt dette er at Jotunheimen i dag regnes som selve arnestedet for organisert fjellturisme og klatring i Norge. Området er rikt på historie og kulturarv, fra gamle jaktbuer og stølsruiner til stednavn som vitner om mytologi og sagntid. Som besøkende vandrer man bokstavelig talt i fotsporene til generasjoner av fjellfolk.

Natur og landskap: geografi, flora, fauna og klima

Geografi og landskapsformer: Jotunheimen utgjør hjertet av den skandinaviske fjellkjeden og er bygd opp av hardføre bergarter som har motstått erosjon gjennom årmillioner. Resultatet er et høyfjellsterreng som imponerer med sin variasjon. Her finner man alt fra brede fjellplatåer til dramatiske tinder og egger. Området har en rekke isbreer – noen bratte og utilgjengelige hengbreer, andre større platåbreer som for eksempel Smørstabbreen ved Sognefjellet Breene har formet mange av dalene til karakteristiske U-daler. Mellom fjellene renner utallige elver og fosser, og det finnes mange fjellvann og innsjøer. Den største innsjøen er Gjende (984 moh.) i øst, kjent for sin smaragdgrønne farge fra isbre-slam og omkranset av høye fjell. Andre kjente vann er Bygdin (i sør) og Tyin (sørvest), som danner randsoner av Jotunheimen.

Jotunheimen har Norges overlegent høyeste konsentrasjon av topper. Områdets fjellrekorder inkluderer landets 26 høyeste fjelltopper (alle over 2280 moh.). Galdhøpiggen (2469 moh.) troner øverst som Nord-Europas høyeste fjell, tett fulgt av Glittertinden (2452 moh., eller 2465 moh. om man inkluderer breen på toppen). Deretter følger en rekke andre majesteter: Store Skagastølstind (2405 moh.), Store Styggedalstind (2387 moh.), Skardstinden (2374 moh.) for å nevne noen. Totalt finnes rundt 300 fjelltopper over 2000 meter, hvorav ca. 255 ligger i selve Jotunheimen-regionen. Disse fjellene varierer i form – noen er spisse og alpine (særlig i Hurrungane-massivet i vest), mens andre er store steinurer eller brekledde topper med slakere profil. Mellom toppene skjærer dype dalfører seg inn. Noen daler er frodige med vier, bjørk og gressletter – andre er karrige steindaler nesten uten vegetasjon. Denne variasjonen i terreng gjør at man i Jotunheimen kan oppleve alt fra trange kløfter og høye fossefall til åpne vidder og isbrelandskap i løpet av en og samme tur.

Flora: Vegetasjonen i Jotunheimen speiler de tøffe forholdene i høyfjellet. Over tregrensen (omkring 1000–1200 moh.) dominerer vierkratt, lyng og gress. Likevel har området noen botaniske perler. Øst i Jotunheimen, mot Valdresflye og Vågå, finnes kalkrikt jordsmonn som gir grobunn for sjeldne fjellplanter. Mogop (kubbjølle) med sine hengende hvite blomster er et ikonisk vårtegn her; den blomstrer i tusentall på snøfrie rabber utover våren. Like ved kan man finne lapprose (Rhododendron lapponicum), Norges eneste viltvoksende rhododendronart, som pryder bakken med lilla blomstertuer Et av de mest planteartsrike stedene er nordhellingen av Bøvertonvatnet (i Lom kommune), hvor man kan finne så godt som alle sørnorske fjellplanter representert. I lavere strøk av nasjonalparken vokser fjellbjørkeskog og frodige enger. I Utladalen (sørvest i området) finnes til og med urskog av furu på Vettismorki – et sjeldent syn så høyt til fjells. Generelt er floraen rikere i ytterkantene av Jotunheimen, der berggrunnen er mer næringsrik, mens de høyeste partiene er steile og nesten sterile. For den som besøker Jotunheimen om våren eller forsommeren, kan en tur langs Gjende fra Gjendesheim mot Memurubu være en botanisk opplevelse – i liene under Besseggen gir et lunt klima plass til både skogsblomster og høyfjellsplanter om hverandre.

Fauna: Dyrelivet i Jotunheimen ligner på mange måter det man finner i andre norske høyfjellsområder. Av store pattedyr finnes villrein først og fremst i vestre del av Jotunheimen, men stammen er ganske liten. I de østlige områdene kan man derimot ofte se tamrein (fra tamreindrifter i Valdres og Gudbrandsdalen). Ser du reinsdyrflokker ved Gjende eller Besseggen, er det altså som oftest tamrein Elg kan streife innom dalene i randsonene sommerstid, og hjort forekommer i sørvest (mot Sogn). Av rovdyr finnes rev og snømus, og mer sjeldent jerv i de mest utilgjengelige traktene. Fuglelivet er rikt på typiske fjellfugler: Man kan oppleve ryper (lirype og fjellrype), heilo, fjelljo på de høyeste viddene, ravn og kongeørn svevende over dalene, samt ender og vadere ved fjellvannene. I de frodige dalene holder spurvefugler til, for eksempel steinskvett, blåstrupe og lappspurv. En spesiell attraksjon er rovfuglen jaktfalk som hekker enkelte steder i Jotunheimen. For sportsfiskere kan nevnes at mange fjellvatn har ørret – spesielt Gjende, Bygdin og elvene i Vest-Jotunheimen er kjente for fjellørret av god kvalitet.

Klima og sesonger: Som høyfjell har Jotunheimen et kjølig og relativt fuktig klima. Vintrene er lange og harde – snøen legger seg gjerne i oktober/november og blir liggende til ut i mai i høyereliggende strøk. På sommertid (juli–august) kan temperaturen i dalene komme opp i 15–20 °C på fine dager, mens nettene uansett er kjølige. Over 1500 moh. er frostnetter mulige selv midt på sommeren. Været kan skifte svært raskt: tåke, regnbyger og temperaturfall kan overraske uforberedte vandrere. Den beste perioden for fotturer er sommeren fra slutten av juni til begynnelsen av september, når det meste av snøen har smeltet i fjellet og hyttene er åpne. Hovedsesongen med flest besøkende er juli og august, samt de første helgene i september Tidlig i juni kan det fortsatt ligge betydelige snøfonner i høyden, og fra midten av september kan de første høstsnøene komme. Likevel er sensommeren og tidlig høst ofte stabil og klar, med flotte høstfarger i fjellet. Vinter i Jotunheimen er krevende, men gir muligheter for dem med erfaring: Fra februar til april er det sesong for skiturer – både lange kryssinger fra hytte til hytte, og toppturer på ski. En del turisthytter holder åpent i påsken for skiturister. For vanlige besøkende uten ski-erfaring er imidlertid sommerhalvåret klart best. Uansett årstid må man være forberedt på raske værendringer. Husk at selv om det er varmt nede i dalene, kan det blåse kaldt og være nær frysepunktet på toppene – pakk alltid med vindtett og varm bekledning i fjellet, selv på korte sommerutflukter.

Fotturer og friluftsliv i Jotunheimen

Jotunheimen regnes som et mekka for fotturer og friluftsliv. Et imponerende nettverk av stier knytter sammen daler, fjell og hytter i hele område Her kan du legge opp alt fra korte dagsturer til lange hytte-til-hytte-vandringer, eller utfordre deg selv med alpine klatreturer i bratte fjellvegger. Nedenfor presenterer vi noen av de mest kjente turene i Jotunheimen – klassikerne de fleste har hørt om – samt forslag til rolige, mindre kjente alternativer for den som vil unngå folkemengdene. Vi ser også på praktiske råd om utstyr og gir tips om overnatting underveis, enten du vil sove i telt eller benytte hyttenettet.

Kjente turer: Besseggen, Galdhøpiggen og Glittertind

Tre turer peker seg ut som Jotunheimens mest berømte. Disse er obligatoriske på mange vandreres ønskeliste, og kombinerer tilgjengelighet med fantastiske utsikter:

• Besseggen: Turen over Besseggen er den mest populære fjellturen i Norge og har nærmest ikonisk status. Ruten går langs en smal fjellrygg mellom innsjøene Gjende og Bessvatnet. Det unike er at Gjende ligger ca. 400 meter lavere enn Bessvatnet, og har en smaragdgrønn farge, mens Bessvatnet er dypt blått – fra eggen ser du begge innsjøene samtidig i kontrastfylte farger Selve ryggen er luftig og spennende å gå; noen partier krever enkel kliving med hendene, men det er ikke nødvendig med klatreutstyr. Lengde: ca. 14 km en vei. Høydemeter:rundt 1000 m stigning (fra Memurubu 984 moh. opp til høyeste punkt Veslefjellet 1743 moh.) Tidsbruk:typisk 6–8 timer vandring. Vanskelighetsgrad: Krevende – turen er lang og bratt, og eggen kan oppleves luftig. Besseggen egner seg for fjellvante personer; mange barn fra 7–8-årsalderen klarer turen fint med hjelp fra voksne, men de bør være vant med å gå i ulendt terreng. Sesong: slutten av juni til september (hovedsesong juli–august). De fleste går Besseggen ved å ta Gjendebåten fra Gjendesheim til Memurubu om morgenen og så gå eggen tilbake østover. Dette gjør at man starter ved foten av stigningen og slipper å gå ned de bratteste partiene. Båtbillett bør forhåndsbestilles i høysesong, da båtene kan bli fulle Utstyr: Fjellsko med god såle er et must; deler av stien går på steinete underlag. Ta med varm jakke og regntøy selv om været er fint – været kan skifte fort. Pakk gjerne en sekk på 30 liter eller mer, med niste, rikelig drikke, kart og kompass, førstehjelpsutstyr, fullt ladet mobil og hodelykt (i tilfelle turen tar lenger tid enn planlagt. Opplevelse: Utsikten fra selve eggen mot Gjende og omkringliggende topper er uforglemmelig. På en solskinnsdag ser du rett inn i hjertet av Jotunheimen – et skue som gir både sug i magen og følelse av mestring når du står på toppen av eggen.

• Galdhøpiggen: Bestigningen av Galdhøpiggen – Norges tak – er en annen klassiker som tiltrekker seg alt fra familier til erfarne fjellfolk. Selv om toppen er høyest i landet, er den relativt lett tilgjengelig på en dagstur. Vanligvis velger man en av to ruter: Den enkleste og mest brukte går fra Juvasshytta på ca. 1850 moh., via Styggebreen, opp til toppen. Fra Juvasshytta er distansen ca. 5 km hver vei (11 km tur-retur), og høydeforskjell omtrent 650 meter. Tidsbruk: 6–7 timer tur-retur for en gruppe i normalt tempo Vanskelighetsgrad:Krevende, men ikke teknisk vanskelig. Turen fra Juvass er familievennlig for turvante barn – mange barn ned i 7-8-årsalderen klarer Galdhøpiggen fint i følge med voksne. NB: Alle som går fra Juvasshytta må krysse isbreen Styggebreen, og breføring med guide er påbudt dersom man ikke har eget brevandrerutstyr og kompetanse. Juvasshytta organiserer daglige guidede turer i sesongen (som regel slutten av juni til september), og har aldersgrense 7 år for barn på breturen. Alternativt kan man bestige Galdhøpiggen fra Spiterstulen (1100 moh.) i Visdalen. Da unngår man brevandring, men turen blir mye lengre: ca. 13 km hver vei (tur/retur 26 km) med hele 1370 høydemeter stigning. Denne ruten tar gjerne 8–10 timer opp og ned. Fordelen er at man kan gå uavhengig av guide. Utstyr: Uansett rute må man ha fjellsko, varme/vindtette klær (det er ofte snø og vind på toppen, selv midt på sommeren) og solbriller (snøen og breen reflekterer sterkt lys). Fra Juvasshytta kan man ofte leie sele og taubre til brevandringen hvis man ikke har eget. Opplevelse: På Galdhøpiggen venter en storslagen utsikt. På klare dager ser man nesten “hele Norge” – fjellområder som Rondane i øst, Dovrefjell i nord, Sunnmørsalpene i vest og Jotunheimens ville tinder rundt deg. På toppen ligger også en liten steinhytte som serverer varm drikke og sjokolade i høysesongen, noe som kan smake godt etter oppstigningen. Turen til Galdhøpiggen symboliserer for mange nordmenn forholdet til fjellet – «alle» vet hva 2469 moh. betyr og det å stå på landets tak er forbundet med stolthet.

• Glittertind: Norges nest høyeste fjell (2457 moh. med breen) byr på en litt roligere opplevelse enn Galdhøpiggen, men er like fullt en svært populær tur. Glittertind kan bestiges fra både øst og vest. Normalt anbefales ruten fra Glitterheim, en DNT-hytte som ligger omtrent 1400 moh. ved foten av fjellet. Herfra er det ca. 7 km én vei til toppen (14 km tur-retur) og 1075 høydemeter stigning. Tidsbruk: rundt 6–7 timer tur-retur. Vanskelighetsgrad: Krevende, hovedsakelig på grunn av jevn stigning og høyden (toppen er høy og luftig). Ruten fra Glitterheim følger en T-merket sti oppover. Underlaget varierer fra gress og stein i starten til mest steinur høyere opp. Over ca. 2200 moh. kommer man inn på Glitterbrean, isbreen som dekker toppområdet. Ofte er det et tydelig spor i snøen/breen hele veien til topps på sommeren, og normalt kan man gå uten breutstyr her i høysesongen, da isen er dekket av snø. (Likevel bør man være forsiktig langs kanten mot nord – Glittertind har ofte en overhengende snøskavl som krever at man holder avstand. Retur går samme vei ned igjen. Et artig tips er at Glitterheim tilbyr akebrett til utlån – mange bruker disse til å skli ned de snødekte partiene på vei ned, for en rask og morsom nedfart! Alternativ rute: Fra Spiterstulen kan man også gå til Glittertind. Da er ruten ca. 19 km tur-retur med 1378 høydemeter, og tar omkring 8–9 timer Denne vestsiden er brattere i starten, men møter Glitterbreen nær toppen fra motsatt side. Noen velger å gå opp fra Spiterstulen og ned til Glitterheim, eller omvendt, for å krysse fjellet – da bør man ordne logistikk (transport/skyss) til utgangspunktet. Utstyr: Tilsvarende som for Galdhøpiggen – solid fottøy og klær for skiftende vær. Glittertind kan være vindutsatt og tåkete; navigasjon med kart/kompass eller GPS er viktig om sikten blir borte. Opplevelse: Fra toppen av Glittertind har man panorama mot Galdhøpiggen og resten av Jotunheimen i vest, og Rondane og Dovrefjell i fjerne horisonter øst/nord. Mange synes faktisk utsikten her er vel så flott som på Galdhøpiggen – og det er færre mennesker. På en fin dag kan man sitte nesten alene på Norges tak nummer to og nyte stillheten og synet av fjell så langt øyet rekker.

Mindre kjente, rolige tur-alternativer

Til tross for populariteten til Besseggen og de høyeste toppene, finnes det en mengde andre turer i Jotunheimen som byr på like storslått natur – ofte med langt færre folk. Her er noen anbefalte alternativer når du ønsker fred og ro på fjellturen:

• Knutshøe (1517 moh.) – ofte kalt Besseggens lillebror – er en flott fjellrygg rett over dalen fra Besseggen. Knutshøe ligger på nordsiden av Gjende og byr på variert terreng, litt enkel klyving og flere fantastiske utsiktspunkt underveis. Turen er cirka 12 km rundtur og tar 4–6 timer. Fra toppen ser du rett over på folkerekka på Besseggen, mens du selv gjerne har fjellet nesten for deg selv. OBS: Knutshøe er litt luftig og krever at man følger stien nøye langs kanten, men regnes som middels krevende. Start fra RV51 ved Vargebakken (nær Gjendesheim).

• Bukkelægret – dette er et spennende alternativ til selve Besseggen-ruten. Bukkelægret er fjellpartiet man krysser på T-stien mellom Memurubu og Gjendebu, lengst vest i Gjende. Turen starter fra Gjendebu og går bratt opp ca. 500 høydemeter gjennom Bukkelægret med hjelp av kjettinger og wirer på de luftigste partiene. Deretter følger man et høytliggende platå (Memurutunga) og over Sjugurtinden før stien fører ned til Memurubu. Utsikten underveis er formidabel – du ser hele den vestlige enden av Gjende og fjellene rundt, i en ramme de færreste besøkende får oppleve. Logistikk: Man kan ta Gjendebåten inn til Gjendebu om morgenen og båt ut fra Memurubu tilbake til Gjendesheim på ettermiddagen for å få til denne turen på en dag. Bukkelægret er bratt og krever litt erfaring med høyder, men gir til gjengjeld en eksklusiv følelse av å ha Gjende-eventyret nesten alene.

• Gjendetunga (1516 moh.) – en kortere fjelltur fra Gjendebu. Dette er en middels krevende topptur på rundt 4–5 timer tur-retur Fra toppen av Gjendetunga får du panorama over hele Gjende med alle de vakre tindene omkring, uten å måtte gå verken Besseggen eller Bukkelægret. Fin for familier som bor på Gjendebu og vil ha en toppopplevelse nært hytta.

• Rasletind (2105 moh.) – en av de lettest tilgjengelige 2000-metrene i Jotunheimen. Rasletind ligger øst i området, rett ved Valdresflye. Start fra parkeringsplass ved FV51 (Flye 1389 kaffebar). Turen er ca. 15 km tur-retur i slakt terreng til å begynne med, så brattere opp mot toppen.. Ingen utsatte partier. Passer for nybegynnere i god form som vil prøve seg på en 2000-meters topp. Utsikten fra Rasletind er overraskende vid – spesielt mot innsjøene og “Gjendealpene” i Leirungsdalen.

• Fannaråki (2068 moh.) – anbefales for de eventyrlystne som vil overnatte høyt til fjells. Toppen Fannaråken nås enklest fra Sognefjellshytta (ca. 5–6 timer opp). Her oppe ligger Fannaråkhytta, DNTs høyest beliggende hytte, hvor du kan overnatte på selve toppen. Solnedgangen og soloppgangen over Hurrungane-massivet og Smørstabbfjellene er magisk sett fra 2000 meters høyde. Turen er middels krevende og gjerne gjort over to dager med overnatting som belønning.

Dette er bare et lite utvalg – Jotunheimen har utallige topper, daler og ruter å utforske. Poenget er at man ikke behøver å følge køen på de mest kjente stiene for å få store naturopplevelser. Ofte kan en nabotopp eller parallell dal gi deg like flott utsikt, men i fredelige omgivelser. Som DNT sier: “Den beste utsikten av de fineste fjellene får du ofte på nabofjellet.” Så ta gjerne en titt på kartet og finn dine egne perler ved siden av turistløypene.

Teltmuligheter, hytter og overnatting (DNT og private)

Overnatting i Jotunheimen kan være et høydepunkt i seg selv – enten du sover under åpen himmel i telt, eller nyter varmen fra peisestua i en koselig fjellhytte. Her er en oversikt over de vanligste overnattingsalternativene:

• Villcamping (telt): Allemannsretten gjelder i Jotunheimen som ellers i Norge, og det er tillatt å slå opp telt stort sett hvor man vil i utmarka. I nasjonalparken er hovedregelen at du kan telte fritt så lenge du er minst 150 meter fra nærmeste bebodde hytte eller hus. Vis alltid hensyn – rydd opp etter deg og etterlat leirplassen slik du selv ønsker å finne den. Unngå å slite for mye på sårbar vegetasjon: Flytt teltet etter et par netter, og ikke legg leir i dyrket mark eller for nær vannkilder som brukes til drikke. I Jotunheimen finnes utallige idylliske teltplasser, f.eks. langs elver og vann (med fiskemuligheter like ved teltet!). Husk at det generelle bålforbudet i skog og mark gjelder fra 15. april til 15. september – i denne perioden kan du bare tenne bål der det åpenbart ikke er brannfare (f.eks. på snø eller grus). Over tregrensa er det lite ved, så basér deg helst på primus for matlaging. Vær også obs på vær og vind – et solid telt og godt liggeunderlag er viktig for en god turopplevelse overnatting ute i høyfjellet. Wildcamping gir maksimal frihet og nærkontakt med naturen, men stiller også krav til at du bærer med deg alt utstyret du trenger, og tar med all søppel ut igjen.

• Turisthytter (betjente): Jotunheimen har et tett nett av turisthytter drevet av DNT eller private aktører, som gjør det mulig å gå fra hytte til hytte gjennom hele fjellområdet. De betjente hyttene tilbyr overnatting i seng eller sovesal, og serverer vanligvis både frokost og en treretters middag. Mange har også proviantutsalg, dusj og tørkerom. Eksempler på betjente DNT-hytter er Gjendesheim, Gjendebu, Glitterheim, Fondsbu (Eidsbugarden) og Spiterstulen (den siste drives privat, men er åpen for alle). I høysesongen kan det være lurt å bestille plass på de mest populære hyttene, særlig Gjendesheim og Memurubu, da disse kan bli fulle. På de betjente hyttene møter du som regel hyggelige bestyrere som kjenner området godt og kan gi turtips. Å overnatte på hytte gir en helt annen komfort enn telt – en varm seng, et godt måltid og sosialt samvær med andre fjellvandrere rundt peisen. Betjente hytter i Jotunheimen har lange tradisjoner (Gjendebu har tatt imot gjester siden 1871!) og inngår som en del av norsk friluftskultur.

• Selvbetjente og ubetjente hytter: I tillegg til de betjente (bemannede) hyttene finnes en rekke enklere hytter uten fast vertskap. DNT har flere selvbetjente hytter i Jotunheimen, som f.eks. Olavsbu, Skogadalsbøen (betjent i sesong, selvbetjent ellers) og Leirvassbu (privat, betjent i sesong). Selvbetjente hytter er ulåst for DNT-medlemmer (eller har DNT-nøkkelordning) og har et enkelt proviantlager hvor man kan kjøpe hermetikk og tørrmat på honnør. Ubetjente hytter er ofte mindre buer uten proviant, ment for nødovernatting eller for dem som bærer med all mat selv. Fasilitetene på disse hyttene er enkle – man må fyre opp i ovnen selv og lage mat på gass eller medbrakt brenner. Fordelen er at de ligger avsides og gir en stille og intim atmosfære. Husk å skrive deg inn i hytteboka og gjøre opp for proviant du bruker. Å bo på selvbetjent/ubetjent hytte krever litt mer av deg som gjest (du må vaske opp, rydde og kanskje dele rom med fremmede), men til gjengjeld får du fleksibilitet til å vandre uten telt og likevel overnatte langt innpå fjellet.

• Fjellstuer og hoteller: Rundt ytterkantene av Jotunheimen finnes flere fjellstuer, høyfjellshoteller og fjellgårder som tilbyr overnatting med høyere komfort. Disse kan være fine utgangspunkt eller avslutninger på en tur. For eksempel ligger Elveseter Hotell og Røisheim i Bøverdalen (ved riksvei 55) og tilbyr historisk atmosfære, mens Bygdin Fjellhotell ved Bygdin og Bessheim Fjellstue ved Valdresflye (rv. 51) er populære stopp med god mat og seng. Også ved innfallsportene rundt Jotunheimen – som Lom, Øvre Årdal, Beitostølen – finnes et godt utvalg av overnatting i alle prisklasser. Mange velger å ta første og siste natt av ferien på et slikt sted for å få en dusj og en bedre middag, kombinert med dagsturer i nærområdet.

(Merk: DNT-medlemskap gir rabatter på DNT-hytter, men private hytter kan ha egne priser.)

Praktisk reiseinformasjon

Planlegging av en Jotunheimen-tur innebærer også å tenke gjennom når man bør dra, hvordan man kommer seg dit, og om turen passer for alle i reisefølget. Under følger praktiske råd om beste besøkstid, transportmuligheter og tilgjengelighet.

Beste tid å besøke Jotunheimen

Den ideelle tiden for fotturer i Jotunheimen er sommeren, nærmere bestemt perioden juli–august. Da er dagene lange og lyse, været statistisk mildere, og alle tjenester (hytter, transport osv.) er i full drift. Juli er høysesong med flest folk, mens sensommeren (slutten av august og begynnelsen av september) ofte byr på litt roligere stier og nydelige høstfarger i fjellet. Juni kan også være fin, særlig mot slutten av måneden – men i første del av juni ligger det gjerne fortsatt en del snø i høyden, noe som kan gjøre enkelte ruter utfordrende eller uframkommelige. September er den måneden hvor høsten setter inn; de betjente hyttene stenger som regel i midten/slutten av september. Tidlig september kan likevel være strålende for tur – klar luft, mindre insekter og fortsatt ok temperaturer på dagtid. Utover i oktober blir været mer ustabilt med mulig snøfall.

For skiturer og toppturer på ski er mars–april (vårvinteren) den beste perioden. Da pleier været å stabilisere seg med mye sol, og dagene er lengre enn midtvinters. Enkelte DNT-hytter åpner for påskesesongen, og det arrangeres populære skiturer som “Haute Route Jotunheimen” for de erfarne. Vinterstid ellers (desember–februar) er Jotunheimen forholdsvis utilgjengelig for vanlige turgåere: Veiene over fjellet er stengt, hyttene ubemannede, og man bør ha brei erfaring med vinterfriluftsliv om man legger ut på tur da.

Oppsummert: For vanlige fotturister er midt på sommeren til tidlig høst optimal tid i Jotunheimen. Da kan du gå i joggesko i dalene og fjellsko i høyden, og som regel slippe unna de tøffeste forholdene. Unngå likevel å basere deg på stabilt shorts-og-T-skjorte-vær – selv i juli kan det komme snø i høyfjellet, slik som for eksempel ved Juvasshytta hvor det av og til snør midt på sommerenut.no. Vær alltid forberedt med klær for både sol og kulde.

Transport til og i Jotunheimen

Med bil: Å komme seg til Jotunheimen med bil er forholdsvis enkelt i sommerhalvåret. Det går tre hovedveier inn i fjellområdet:

• Fra øst (Oslo/Østlandet) via Valdresflye: Følg E16 til Fagernes og derfra FV51 (Valdresflye-veien) nordover mot Beitostølen og Gjendesheim. FV51 tar deg helt til østenden av Bygdin og videre over Valdresflye platået til Gjende og Bessheimsnl.no. Veien passerer høyeste punkt på 1389 moh. (rasteplass med utsikt). NB: Valdresflye er vinterstengt (ca. nov–apr). Fra Gjendeområdet kan man også kjøre FV51 videre til Randsverk og ned til Vågå (RV15).

• Fra nord/øst (Gudbrandsdalen) via Lom: Kjør E6 til Otta eller Dombås, så RV15 til Lom. Fra Lom går Fv55 Sognefjellsvegen vestover gjennom Bøverdalen inn i Jotunheimensnl.no. Denne veien krysser hele fjellet og er Nord-Europas høyest beliggende riksvei (1434 moh. ved Fantesteinen). Underveis passerer du nær Galdhøpiggen-området – det går avstikker opp Visdalen (privat bomvei) til Spiterstulensnl.no, og en annen avstikker fra Galdesand opp til Juvasshytta (Norges høyeste bilvei til 1842 moh.)snl.no. Sognefjellsveien fortsetter ned mot Skjolden i Vestland fylke. NB: Også Fv55 er normalt vinterstengt over høyfjellet (ca. nov–mai).

• Fra sørvest (Sogn og Fjordane/Vestlandet) via Årdal: Ta av fra E16 ved Tyinkrysset og følg Fv53 til Øvre Årdal. Herfra går privat bomvei «Tindevegen» over fjellet til Turtagrø (Hurrungane) og videre til Fv55 ved Skjoldensnl.no. Fra Øvre Årdal går også Fv252 langs innsjøen Tyin til Eidsbugarden (Fondsbu) i sørvest-enden av Jotunheimensnl.no. Veien til Eidsbugarden er brøytet om vinteren helt inn (Tyin–Eidsbugarden har vinterbilvei noen år, men ofte bare beltebil-transport på isen). Uansett er Årdal/Tyin det beste utgangspunktet for sørlige Jotunheimen.

Når du først er i Jotunheimens randsoner med bil, finnes det parkeringsplasser ved de fleste populære innfallsportene: Gjendesheim har stor parkering (Reinsvangen, med shuttlebuss til havnen)ut.no, ved Leirvassbu (bomvei inn Leirdalen), ved Spiterstulen (bomvei), ved Krossbu/Sognefjellshytta (langs Fv55), ved Tyinholmen/Eidsbugarden, etc. Mange av P-plassene krever avgift (vær obs på bomveier – betal med kort/VIPPS). I høysesongen blir enkelte parkeringer fulle tidlig på dagen, særlig Gjendesheim. Da er kollektivtransport et godt alternativ.

Med buss: Det går sommerkøyrte bussruter direkte fra de store byene til Jotunheimen. Fra Oslo kjører Valdresekspressen (NOR-WAY buss) daglig i sesong til Gjendesheim, via Fagernes og Beitostølenut.no. Denne korresponderer også med lokalbuss til Leirvassbu og Lom. Fra Bergen kan man ta buss til Sogndal og bytte til Øvre Årdal/Eidsbugarden (Sogndal–Årdal går det lokalrute). Fra Trondheim kan Dovrebanen tog til Otta kombineres med Ottadalen Billag sine busser til Lom og Leirvassbu/Gjendesheimut.nout.no. Eksempel: Man kan reise Oslo–Gjendesheimpå ~5 timer med Valdresekspressen, eller Oslo–Spiterstulen på ~6 timer via Otta (tog) og lokalbuss. Det finnes også en sommerrute som heter Jotunheimen Ekspressen som kjører noen populære strekninger i juli. Sjekk entur.no eller NOR-WAY for oppdaterte rutetider, da disse kan endres. Et miljøtips: buss til fjells kan for mange være en behagelig start – du slipper å bekymre deg for bilen mens du er på langtur.

Båttransport: To tradisjonsrike båtruter opererer inne i Jotunheimen og er nyttige for turgåere. Den ene er Gjendebåtenepå Gjende, som går mellom Gjendesheim, Memurubu og Gjendebu flere ganger daglig om sommeren. Båten forkorter eller muliggjør ruter som Besseggen og Bukkelægret, og er nesten en severdighet i seg selv. Husk å forhåndsbestille i høysesongut.no. Den andre er båten MB Bitihorn på Bygdin, som trafikkerer mellom Bygdin (ved FV51) og Eidsbugarden/Fondsbu. Denne båtruten har gått siden 1912 og åpner for fine rundturmuligheter i sør (man kan f.eks. gå fra Eidsbugarden til Gjendebu, så til Gjendesheim, og ta buss tilbake til start). Båtsesongen er omtrent slutten av juni til begynnelsen av september, avhengig av isforhold.

Vintertransport: Om vinteren er som nevnt mange veier stengt. Men det går beltebil (spesiell beltevogn) til Eidsbugarden/Fondsbu fra Tyin for å frakte gjester inn i påskesesongen. Likeså har Gjendesheim beltebiler som noen ganger kjører innover Gjende islagt sjø til Memurubu/Gjendebu ved behov i påsken. Sjekk med DNT.

Tilgjengelighet for ulike aldre og ferdighetsnivåer

Et av Jotunheimens fortrinn er at området passer for alle aldersgrupper – fra barnefamilier til pensjonister – så lenge man velger riktig tur til sitt nivå. Her er noen retningslinjer:

• Barn og unge: Mange barnefamilier besøker Jotunheimen hver sommer. Generelt kan barn i skolealder (fra ~6-7 år) klare enkle til moderate fjellturer, spesielt hvis turen legges opp med god tid, pauser og kanskje en spennende destinasjon (som en foss, en topp eller et vann man kan bade i). Noen klassiske turer som Besseggen og Galdhøpiggen fra Juvasshytta gjennomføres faktisk av flere hundre barn årlig – med rett veiledning og motivasjon går det veldig bra. Merk at breføring over Styggebreen til Galdhøpiggen har aldersgrense 7 årut.no. Det viktigste når man har med barn, er å tilpasse ambisjonene: velge kortere turer, ha med nok sjokolade og la barna sette tempoet. Fine barnevennlige turer kan være: rundtur i Bøverdalen (ved foten av Galdhøpiggen), en etappe langs Gjende (ta båten ene veien), topptur til Bitihorn (1607 moh., ved Beitostølen), eller bare lek på et trygt område nær hytta. DNT-hyttene har ofte familieuker og tilrettelagte aktiviteter for barn. Fra 12-13-årsalderen og oppover vil mange kunne gå de fleste vanlige ruter dersom formen er ok.

• Eldre og redusert bevegelighet: Eldre fjellvandrere er et vanlig syn i Jotunheimen – spreke pensjonister fyller hyttene i både juni og september! For dem er gjerne komfort og moderat utfordring viktig. Hytte-til-hytte-turer med dagsetapper på 4–5 timer kan passe bra. For eksempel turen Gjendesheim – Glitterheim (lett sti i dalføre) eller Sognefjellshytta – Fannaråki (med overnatting på toppen) er oppnåelig for mange seniorer i god form. Er man derimot ustø til beins eller har begrenset utholdenhet, finnes alternativer som bilturer med korte spaserturer til utsiktspunkter. Valdresflye og Sognefjell har flotte utsikter rett ved veien. Det finnes noen HC-tilrettelagte korte stier ved utkanten, som ved Gjendesheim (en kort grusvei til et utsiktspunkt over Gjende) – men generelt er terrenget i villreinens rike ulendt og ikke rullestolvennlig. Mange eldre velger å bo fast på en fjellstue eller hytte med bilvei og gjøre dagsturer med lett sekk derfra. Tips: Fondsbu/Eidsbugarden har bilvei helt fram og mange fine lette turmuligheter i nærområdet (f.eks. langs Bygdin).

• Nybegynnere i fjellet: Jotunheimen er en flott plass å ha sin første ordentlige fjelltur, men nybegynnere bør starte forsiktig. Gå med noen erfarne, eller velg turer som er tydelig merket og mye trafikkert (da er sjansen mindre for å gå seg bort og man kan få hjelp om noe skjer). Besseggen kan faktisk være en førstegangstur for mange – den er krevende, men sti og logistikk er enkel å følge på grunn av alle andre som går der. Et annet fint startalternativ er Glitterheim: man kan sykle eller gå inn relativt flatt til hytta (7 km grusvei), bo der, og eventuelt gå en liten topp i nærheten neste dag. Godt utstyr og forberedelser er ekstra viktig for nybegynnere: Ha kart og kompass og vit hvordan de brukes, les deg opp på Fjellvettreglene, og ikke legg ut på langtur alene uten erfaring. Om du er usikker, arrangerer DNT fellesturer med turleder i Jotunheimen som kan være en trygg måte å oppleve fjellheimen første gang.

• Erfarne fjellfolk og klatrere: For de virkelig erfarne er Jotunheimen et eldorado. Her finnes Norges mest alpine områder som Hurrungane og Gjendealpene, med klatretopper og brepasseringer som utfordrer selv de drevne. Store Skagastølstind (Storen), Store Austabotntind, Gjendetind og Kyrkja er eksempler på topper som krever klatreerfaring eller sikringsmidler for å bestige. Høye breer som Smørstabbrean innbyr til brevandring. Det er flere guidefirmaer som tilbyr føring på vanskelige fjell (f.eks. leder fører deg opp Storen dersom du ikke er klatrer selv). Erfarne kan også prøve seg på lengre ryggraverser, som Styggedalsryggen (mellom Skagastølstindene) eller Knutsholstind-traversen. Disse krevende turene ligger utenfor rammen av en generell guide, men nevnes for å vise at Jotunheimen har “noe for alle” – uansett ferdighetsnivå.

Sikkerhet: Uansett alder og erfaring må alle ta fjellet på alvor. Jotunheimen er vill natur, og redningstjenesten er langt unna om noe skulle skje. Ta med nødvendig utstyr, meld fra om turplan til noen, snu i tide om været blir dårlig eller formen svikter (fjellet ligger der senere også!), og ha respekt for værmeldingene. Mobildekning finnes i hoveddalene og på en del topper, men kan være fraværende i avsidesliggende områder – du kan ikke stole på å få ringt om hjelp overalt.

Bevaring, bærekraft og ferdselsregler

Jotunheimen er et sårbart høyfjellsøkosystem, og som besøkende har vi ansvar for å ta vare på naturen og kulturminnene der. Nasjonalparken har egne verneforskrifter som skal sikre at ferdselen skjer hensynsfullt. Her er de viktigste prinsippene man må følge:

• Allemannsretten og sporløs ferdsel: Allemannsretten gir oss rett til fri ferdsel, men også plikt til å opptre varsomtjotunheimen.info. Hovedregelen: Forlat naturen slik du selv vil finne denjotunheimen.info. Det betyr: ikke kast søppel, og om du ser søppel andre har lagt fra seg – plukk det opp. Ta med deg alt avfall ut av fjellet; ikke grav det ned. Ikke ødelegg eller forstyrr vegetasjon unødig – gå helst på merkede stier der slike finnes, spesielt i sårbare områder, for å unngå unødvendig slitasje på terrengetjotunheimen.info. Ikke riv opp planter eller bryt greiner; plukking av vanlige ville bær og sopp til eget bruk er tillatt, men la fredede og truede planter stå i fred (for eksempel orkidé-arter)jotunheimen.info.

• Leirslagning og bål: Som nevnt er telting fritt tillatt i utmark, men unngå teltleirer som står i ukevis på samme sted – det kan kreve spesiell tillatelse fra forvaltningen og gir mye slitasje. En tommelfingerregel er å ikke telte mer enn 2 netter på samme sted. Bålbrenning er strengt regulert: Generelt bålforbud råder i skog og mark 15. april – 15. september. Utenom dette, eller der det åpenbart ikke medfører brannfare, kan du tenne bål, men bruk helst eksisterende bålplasser og vær ytterst forsiktig med ildjotunheimen.info. Over tregrensa er ved en knapp ressurs – døde kvister og nedfall kan brukes i moderate mengder, men hogg ikke friske trær eller busker. Et godt alternativ er å bruke medbrakt gassbrenner for kokesjokoladen og kaffekjelen.

• Respekt for dyrelivet: Jotunheimen er leveområde for villrein, ryper og andre sårbare arter. I perioden når dyrene får unger (vår/sommer) er de spesielt utsatt. Hold god avstand hvis du observerer ville dyr. Hund er velkommen på tur, men husk bandtvang: I Jotunheimen nasjonalpark skal hunder holdes i bånd fra 1. april til 1. oktober (og lengre ut høsten i noen områder)jotunheimen.info. Dette for å verne sårbart vilt og beitedyr – selv en snill familiehund kan utløse stress og skader om den jager sau eller rein. Ta alltid hensyn; også utenom båndsesongen må du ha full kontroll på hunden.

• Kulturminner: Spor etter mennesker i fjellet – som gamle steinbuer, dyregraver, varder eller stølsmurer – er fredet etter kulturminneloven. Ikke flytt på steiner fra gamle murer eller bygg nye varder i fjelletjotunheimen.infojotunheimen.info. Varder skal fungere som veivisere; om folk begynner å stable nye varder kan andre bli ledet feil. Flere varder i Jotunheimen (for eksempel langs Besseggen) stammer fra svært gammel tid, noen over 100 år, så behandle dem med respekt.

• Motorkjøretøy og teknologi: All motorferdsel i nasjonalparken er forbudt uten spesiell tillatelsejotunheimen.info. Dette gjelder også bruk av dronejotunheimen.info. Droneflyging er ikke tillatt, både av hensyn til dyreliv (fugler og rein kan skremmes) og andre besøkendes naturopplevelse. Unntak gjøres kun for redningstjeneste og forvaltning. Sykkel og hest er tillatt på etablerte stier og veierjotunheimen.info, så lenge man viser hensyn – men sykling i vill terreng utenom stiene er ikke lov. Eldre beltemerkede stier i Utladalen og Veodalen benyttes tidvis av terrengsyklister; sjekk lokale råd for sykkelruter. Elektriske sykler regnes som motorisert kjøretøy i verneområder og er dermed ikke tillatt på stier i nasjonalparkenjotunheimen.info (kun på bilveier der vanlige biler kan kjøre).

• Turistforvaltning og bærekraft: Grunnet den økende turismen jobbes det med å gjøre de mest populære stiene mer bærekraftige. Besseggen er blant rutene som er utpekt som Nasjonal turiststi, hvilket betyr at man tilrettelegger med f.eks. steintrapper bygget av sherpaer, bedre sanitærforhold ved startpunktene, samt informasjonskampanjer for å spre kunnskap om fjellvettaftenposten.noaftenposten.no. Som turgåer vil du kanskje legge merke til slike tiltak – de er der for å redusere slitasje og avhjelpe at alle går i samme spor i sårbart terreng. Du kan bidra ved å følge oppfordringer som å gå på stein der det er mulig (i stedet for myr), bruke etablerte toalettløsninger der slike finnes ved startpunkter, og ellers fordele turene dine utover sesongen og på ulike steder. Jotunheimen tåler besøk, men kun dersom vi alle opptrer med respekt for naturgrunnlaget.

Til syvende og sist handler ferdselsreglene om å vise omtanke – for naturen, lokal kultur og andre turgåere. Hvis vi gjør det, kan Jotunheimen fortsatt være et rent, vilt og vakkert fjellområde også for kommende generasjoner av eventyrere.

Anbefalte kilder og kart for turplanlegging

God planlegging gjør turen tryggere og mer givende. Her er noen nyttige kilder til informasjon og kart for Jotunheimen:

• UT.no – Den Norske Turistforenings turplanleggings-nettside. Her finner du oppdatert info om stier, turforslag, hytter og fasiliteter i Jotunheimen. UT.no har interaktive kart og turbeskrivelser (inkludert bruker-kommentarer om forhold)ut.no. DNT Oslo og Omegn og andre lokalforeninger publiserer også anbefalte ruter og turtips for Jotunheimen som kan leses på dnt.nout.no.

• Nasjonalpark-forvaltningens sider: Nettsiden jotunheimen.info (Nasjonalparkstyret for Jotunheimen) har mye info om naturverdier, regler, og forslag til aktiviteter. Her ligger blant annet en brosjyre og kartoversiktjotunheimen.info, samt råd om ferdsel (mye av det vi har oppsummert om regler kommer derfra)jotunheimen.info. For generell bakgrunn er også artikkelen om Jotunheimen i Store norske leksikon svært nyttigsnl.nosnl.no.

• Turistkontorer og lokale reiseguider: Nettsiden Nasjonalparkriket.no samler reiselivsinformasjon for regionen (Lom, Vågå, m.fl.)ut.no. Også Visit Jotunheimen (under utvikling) og Visit Norway sine sider har artikler om Jotunheimen på engelskvisitnorway.com. I Lom finnes Norsk Fjellsenter, et besøkssenter for nasjonalparkene, hvor man kan lære om geologi, historie og få oppdaterte tips fra kjentfolk.

• Kart: Et godt kart i målestokk 1:50 000 eller 1:25 000 er uvurderlig på tur. Anbefalte kartserier for Jotunheimen er DNT turkart utgitt av Cappelen Damm/Nordeca – disse kommer i to blader: Jotunheimen Vest og Jotunheimen Aust, begge i 1:50 000 som dekker hver sin halvdel av området. Disse er oppdaterte med DNT-stier og hytter. Alternativt finnes Topo 3000 Jotunheimen (Kartverket) i 1:50 000 som ett stort kartblad over hele Jotunheimen. For mer detalj er Norges-serien (Nordeca) i 1:50 000 en annen variant (blad “Jotunheimen”). Digitale kartløsninger: norgeskart.no (Statens Kartverk) og Outtt app er nyttige for oversikt, men last ned kart for offline bruk da dekning kan mangle i fjellet. DNTs egen app UT har også offline kart med stinettverket. Husk kompass – GPS på mobil er kjekt, men kan gå tom for strøm. Å kunne navigere med kompass og papirkart er en viktig ferdighet i Jotunheimen hvor været raskt kan gi null sikt.

• Litteratur: For den som vil lese seg opp eller ha med en bok i sekken, finnes mange fine turbøker. Klassikeren "Jotunheimen – fra hytte til hytte" (av Thorbjørn Faarlund m.fl.)snl.no gir dypdykk i kulturhistorie og beskrivelser av alle hyttene. Leif Ryvarden har skrevet "Jotunheimen: naturen, opplevelsene, historien" (2007)snl.no som dekker geologi, arter og historier fra området. For klatreinteresserte er "Jotunheimens stortopper" (Ben Johnsen, 1995) en gullgruvesnl.no. Det utgis også hvert år oppdaterte Fjellfører og magasinartikler (f.eks. DNTs magasin Fjell og Vidde) med turtips for Jotunheimen.

Til slutt: Husk at uansett hvor mange råd og bøker du leser, vil Jotunheimen by på sine egne unike øyeblikk i det du selv står der – enten det er på en solfylt topp eller i ly for vinden bak en stein. Forberedelser til tross, fjellet har alltid noe uventet på lur. Og det er kanskje nettopp det som gjør Jotunheimen så magisk: Det er et ekte stykke norsk villmark, rikt på både natur, kultur og muligheter for mestring. God tur!

Kilder: Denne guiden er basert på egne erfaringer fra rurer i Jotunheimen og på en rekke oppdaterte kilder og erfaringer, blant annet Den Norske Turistforenings materiell om Jotunheimenut.nosnl.no, Store norske leksikons artikler om Jotunheimensnl.nosnl.no, nasjonalparkstyrets informasjonjotunheimen.infojotunheimen.info, samt turbeskrivelser fra UT.nout.nout.no og anbefalinger fra DNT og lokale fjellførereaftenposten.nodnt.no. Alle spesifikke fakta som høyder, distanser og regler er hentet fra disse pålitelige kildene for å sikre korrekt og oppdatert informasjon. God planlegging og godt fjelleventyr!

Tilleggsinformasjon om kalenderen

Jotunheimen 2026 er ikke bare en kalender; det er en inspirasjon til friluftsliv og eventyr! Kalenderen inneholder alle norske helligdager og merkedager, i tillegg til oversikt over månefaser og spesielle månehendelser. Med rikelig plass til personlige notater er den perfekt for å planlegge både hverdagen og kommende fjellturer.

Trykket på høykvalitets papir og med et elegant design, er Jotunheimen 2026 både funksjonell og dekorativ. Den passer perfekt til hytta, hjemme, eller som en inspirerende detalj på kontoret. Dette er også en ideell gave til naturelskere, fjellentusiaster og alle som har en spesiell tilknytning til Norges fjellheim.

Bestill din Jotunheimen 2026 Årskalender i dag, og la Jotunheimens mektige fjell følge deg gjennom hele året!