Bildet ovenfor: Nydelig kulturlandskap utenfor Åsgårdstrand by. Foto: Eirik Dahl / Visit Oslofjorden

Alle 4 bilder ovenfor er fotografert av Borghild Them.

I startfasen

Sammen med venner i Tunsbergledens venner er Reidar Kjær levende opptatt av å gi folk anledning til å gå i sporene til pilegrimene:

– Tunsbergledens venner samler folk med interesse for Tunsbergleden slik at flest mulig kan bli kjent med pilegrimsveien, delta og bruke den. Spesielt viktig er det nå i etablering- og startfasen av pilgrimsleden, mener Reidar Kjær.

Bildet ovenfor: Typisk landskap langs Tunsbergleden. Her fra utenfor Åsgårdstrand. Fotograf: Eirik Dahl/Visit Oslofjorden

Helårsrute

Tunsbergleden kan brukes hele året og er virkelig å anbefale for de litt eventyrlystne. Og siden den er en helt ny rute, vil du være med å “gå opp historien” når du går ruten.

Ønsker du å teste pilegrimsvandring og snuse litt på Tunsbergleden, har Reidar Kjær flere favoritter der det skal være lett å finne fram, mye å se og lite gåing på asfalt. Her er noen av de:

Se noen utvalgte traseer og attraksjoner

På traseen som er merket ferdig mellom Larvik og Drammen, så finner du blant annet kulturminnene Kaupang, Istrehågan, Gokstadhaugen, Vikingodden i Tønsberg, Borrehaugene, Midgard vikingsenter og Gildehallen på Borre. Store deler av Tunsbergleden følger veiløp som har vært i bruk fra middelalderen, blant annet gjennom byene Sandefjord og Tønsberg. Det er mye å oppleve og vi har plukket ut nærmest tilfeldig noen attraksjoner du bør få med deg enten du går deler eller hele Tunsbergleden.

Tønsberg - Borre - Løvøya

Ca 25 km

Her er det mulig å starte ved Tønsberg stasjon.

Overnatt f.eks. på Løvøya Camping.

Pilegrimsled med noen av noen av Norges viktigste nasjonalskatter

Tønsberg til Løvøya er en av de mest ikoniske vandringsleder du kan gå i Norge. Det er så mye rik historie i området at dette kunne vært en egen pilegrimsled i seg selv. Naturperlene og kulturminnene ligger som perler på en snor langs denne vakre traseen.

Norges eldste by

Tønsberg er Norges eldste by, grunnlagt i vikingtiden. Det største vitne fra denne tiden er det verdensberømte Osebergskipet som ble funnet like nord for Tønsberg sentrum. I middelalderen var Tønsberg et maktsentrum. Tunsberghus, kirker og klostre og grevskapet har preget byen. Helt til 1671 var den Vestfolds eneste by. Ved siden av å være en handels- og sjøfartsby siden vikingtiden er Tønsberg kjent som hansabyen og hvalfangstbyen.

Åsgårdstrand

Åsgårdstrand er et idyllisk lite kystsamfunn på Oslofjordens vestside. Slike kystsamfunn som Åsgårdstrand oppsto fordi seilskipsfarten hadde behov for lett tilgjengelige havner utenfor byenes trangere farvann.

Åsgårdstrand har lange tradisjoner som et populært ferie- og badested. Siden 1920-årene har sommergjester vært med på å prege byen. Både dronning Juliana av Nederland, den italienske tenoren Formici, samt prominente gjester fra hovedstaden og andre velbemidlede valfartet til et av de fire hotellene i den idylliske sommerbyen hver sommer. 

Bildet ovenfor.  Ut av Åsgårdstrand går Tunsbergleden gjennom Fjugstad naturreservat, med Skandinavias største askeskog. Fotograf: Eirik Dahl / Visit Oslofjorden

Munchs hus

Det er ingen tvil om at Edward Munch likte seg godt i Åsgårdstrand, og ble inspirert som kunstner. I 1889 tilbrakte han sin første av mange somre i Åsgårdstrand, og kjøpte noen år senere et enkelt fiskerhus fra 1700-tallet.

I dette huset innredet han stuen til å fungere som soverom, arbeidsrom og spiserom. I dag eies huset av Horten kommune, og det fungerer som et museum der alt er beholdt slik det var da Edward Munch bodde der.   I 1898 kjøpte noen år senere et enkelt fiskerhus fra 1700-tallet. I dette huset innredet han stuen til å fungere som soverom, arbeidsrom og spiserom. I dag eies huset av Horten kommune, og det fungerer som et museum der alt er beholdt slik det var da Edward Munch bodde der. Museet holder åpent hver dag i sommermånedene juni, juli og august, bortsett fra mandager.

Borre

Borre regnes som et maktsentrum i vikingtiden. Her finnes gravrøyser, vikingmuseum og Gildehallen. Borrehaugene er enestående. Ingen andre steder er det flere storhauger fra tiden før og under vikingtid enn her. Opprinnelig lå det minst ni store gravhauger i området, samt tre gravrøyser og drøyt 25 mindre hauger. Dette vakre og frodige området ved Oslofjorden med godt jordsmonn og at beliggenheten er sjønær med kort seilingstur til det åpne hav, gir oss en pekepinn på hvorfor Borre ble valgt som et maktsentrum i vikingtiden.

Løvøya

Litt nord for Horten ligger historiske Løvøya. Halvøya er den vestlige av de tre øyene som opprinnelig het Vestre, Midtre og Østre Løvøy. Med sine 0,7 km² er Løvøya en relativt liten øy. Berggrunnen på øya består av lava fra vulkaner som var aktive i permtiden for ca 250 millioner år siden. Tidligere kunne man dra båter over sundet mellom Løvøya og Drasundodden, derav navnet Drasundet. Dette ble praktisert helt frem til 1950-tallet. I dag er sundet fylt opp og en bilvei går over Drasundet.

Løvøya har en fin småbåthavn for tilreisende i bukta Løvøypollen på østsiden av Falkenstenbukta. Stedet kan by på diverse fasiliteter, der i blant strøm, toalett, vaskemaskin, søppelsamling og campingplass. Øst på øya ligger en 200 meter lang strand. Det er fint å dykke i friområdet Løvøysund. Ta gjerne med deg fiskestangen. Området rundt sundet, og på broen mellom Løvøya og Mellomøya, er å regne for de mest populære fiskeplassene i hele regionen. Det går en fin tre kilometer lang merket tursti på øya, og det er flere severdigheter som er verdt å få med seg. Det var bosetting her i vikingtiden.

Løvøykapellet

Løvøya er kanskje mest kjent for sitt steinkapell som pryder landskapet Det ble bygget på 1200-tallet av stein fra området. Kapellet er det minste av Horten kommunes tre middelalderkirker, og blir regnet for å være det mest særegne ev dem. Kirken lå i ruiner i mange år etter reformasjonen i 1536, og ble fredet i 1882. Et langt restaureringsarbeid ble startet i 1928, og i 1950 kunne kapellet gjenåpnes til kirkelig bruk.

St. Olavs brønn på Løvøya

I følge legendene var Olav den Hellige i kontakt med høyere makter. Det ble påvist vannkilder rundt om i landet som ble forbundet med Olav den Hellige. Det ble sagt at vannet i brønnen kunne helberede sykdom.

I tilknytning til kapellet på Løvøya finner vi den hellige brønnen St. Olavs brønn. Brønnen var ett av de viktigste valfartssteder på Østlandet i katolsk tid.

Troen på det helbredende vannet holdt seg lenge, og det fortelles at en matros så sent som i 1820 gikk fra Stavern til Løvøya og tilbake med to flasker kildevann til en syk marinekaptein. I dag er brønnen murt opp og restaurert.

Røverhulen

Dersom du er flink til å klatre kan du lete etter huler på nordsiden av øya, i Veggfjell ved Jesusbukta. Det knytter seg mange sagn og historier til Røverhulen. Et sagn forteller om røvere som bortførte en tjenestejente i nabolaget til denne hulen. En dag da hun ble sendt ut for å kjøpe mat ble hun truet på livet dersom hun skulle finne på å røpe dem.

Jenta var redd for å avsløre røverene, men var lur nok til å skjære et hull i en pose gryn som hun bar med seg tilbake, slik at hun ble funnet.  Røverstien går 200 meter bortover i den loddrette fjellveggen. Det finnes også en annen hule som bærer røvernavnet. Denne hulen er vanskeligere å komme til, men er til gjengjeld en lang mystisk grotte.

Botne kirke til Sande

Ca 20 km

Ta tog til Holmestrand og buss derfra til Hvitstein. Fra Hvitstein er det 1.5 km å gå til Botne Kirke. Her er det fint å overnatte på DNT-hytta Brannåsen i Botnemarka

Botne kirke

Botne kirke er en steinkirke fra 1200-tallet (kanskje allerede bygget i 1150) som ligger utenfor Holmestrand by. Kirken er viet St. Nikolaus. Botne kirke ble påbygd i 1865, og restaurert i 1947. Altertavlen i kirken består av fire bilder fra påskeevangeliet. Den er fra 1664, og stilen er renessanse/barokk.

Opprinnelig var Botne kirke en enkel kirke med tretak innsmurt med tjære. Den hadde ikke tårn over kirkebygningen, heller ikke våpenhus eller sakristi. Kirken ble utstyrt med helgenstatuer og ornamenter i middelalderen. Kirken har to sjeldne treskulpturer fra høymiddelalderen: St. Hallvard og en kvinnelig figur med krone, det er mulig dette er St. Sunniva. St. Hallvardskulpturen er den eldste i Norge (1250-1300) og den eneste kjente som framstiller denne helgenen som ung mann.

Nordveggen har kalkmalerier i rødtoner fra 1400-tallet og i blåtoner fra 1600-tallet. Prekestol og altertavle er fra midten av 1600-tallet. Altertavla er delt i fire bildefelter. Den har søyler og gavlformet toppstykke. Ornamentikk ut i flaten på sidene. Kirken ble lagt inn under grevskapet Griffenfeldt i 1673, overført til Jarlsberg grevskap i 1683 og tilbudt allmuen i 1764. I 1767 kjøpte en lokal kjøpmann kirken. Herredsstyret i Botne vedtok å kjøpe kirken i 1859. Ved ombyggingen i 1865 fikk kirken nytt våpenhus med tårn, i tillegg til at interiøret ble endret.

Larvik - Kaupang - Tjølling kirke
Ca 8 km

Pilegrimsleden Tunsbergleden er merket fra fergeleiet Larvik-Hirtshals på Revet i Larvik. Hvis du ikke kommer fra Danmark kan du ta buss eller tog til Larvik sentrum og følge Dronningens gate over i Tjøllingveien fv 303 frem til merkingen av pilegrimsleden over broen til utløpet av Numedalslågen.

Kaupang

Kaupang er et norsk plassnavn som fra begynnelsen betydde handelsplass. (Sammenlign med det svenske ordet köping og det finske ordet kaupunki som betyr by).

Det finnes flere gamle plasser i Norge som har blitt kalt Kaupang, men vanligvis mener man Kaupangen i Skiringssal i Vestfold fylke som er den eldste daterte bydannelsen i Norge. Omfattende arkeologiske undersøkelser har kunnet fastslå at dette er plassen for den tidlige handelsbyen, som var veldig viktig i vikingtiden og kan sammenlignes med Birka i Uppland og Hedeby i Schleswig-Holstein.

Vi kan takke en handelsmann fra vikingtiden for at vi kjenner til Kaupang. Ottar fra Hålogaland var rundt år 890 på Englandsferd. Der møtte han Wessex-kongen Alfred og fortalte om sin lange reise. Kongen syntes beretningen var så spennende at han lot skrive den ned. Ottar forteller om et handelssted som han kaller Sciringesheal. I den samme beretningen møter vi for første gang en beskrivelse av landet vårt og navnet Nordweg. Men hvor lå Skiringssal/Kaupang? Det svaret fikk vi ikke før Charlotte Blindheims arkeologiske undersøkelser i det store svartjordbeltet i skråningen ned mot den tørrlagte delen av Kaupangkilen i årene 1956-67. Men fortsatt trodde man at det dreide seg om en sesongmessig handelsplass snarere enn en by.

Illustrasjonen ovenfor: Vikingtidsbyen Kaupang lå nær utløpet av Oslofjorden. Byen lå ved den gården som i dag heter Kaupang, seks km nordøst for Larvik sentrum i Vestfold fylke. Tegning: Flemming Bau (gjengitt med tilatelse). Se mer av Flemming Baus illustrasjoner her: http://www.bau.nu/

I årene 2000-03 ble det gjennomført nye, omfattende utgravninger under ledelse av Dagfinn Skre. Det ble funnet rester etter hus, veier, brygger og produksjon av diverse slag. I alt fant man over 10 000 gjenstander; fra glassperler til mynter, støpeformer, bronsebeslag og draktspenner, keramikk og kammer. Etterarbeidet pågår fortsatt og vil gi oss ytterligere kunnskap om vår vikingfortid og tidlig skandinavisk bykultur. Funnene forteller om et fast, levende samfunn med kontakt med hele Nord-Europa. Byen ble anlagt i løpet av det første tiåret på 800- tallet og strakte seg i et 500 meter langt belte langs Kaupangkilens vestside. Kaupang kan ha hatt cirka 500 innbyggere og ble forlatt en gang på 900-tallet.

Tjølling kirke

Tjølling kirke ble reist en gang tidlig på 1100-tallet. Majestetisk, allerede da den ble oppført som en romansk basilika. Et dominerende tårn raget opp over midtpartiet. Midtskipet har vært omtrent dobbelt så høyt som sideskipene. Inne i kirken sto høye pilarrekker mellom hovedskip og sideskip. Kirken er flere ganger blitt sterkt ombygd. Første gang var etter en brann i 1360-årene. Et kraftig jordskjelv i 1755 gjorde igjen stor skade på kirkebygget. Kirken ble gjenreist i 1760-årene, og en ny og omfattende restaurering 1860-61 ga kirken sitt nåværende utseende.

Bildet ovenfor: Monumentet som står foran Tjølling kirke er til minne om to av 'fedrene på Eidsvoll', Iver Hesselberg og Ole Amundrød. Samtlige av Eidsvoll-mennene som representerte Vestfold har fått monumenter. Litt bortenfor nevnte monument kan du i bildet så vidt skimte “Skulptur for de falne fra Tjølling”. Skulpturen er en bauta i Larvikitt med en kvinne med hevede armer. Navnene på de falne er innriset i bautaen. Foto: Eirik Dahl / Visit Oslofjorden

Tjølling kirke har et inventar som tydelig illustrerer ulike epoker i europeisk stilhistorie. Renessansens ro, barokkens overdådighet og rokokkoens spinkle linjer gjenfinnes i kirkens inventar. Langs ytterveggene ser man steinarbeider fra kirkens aller eldste tid, i form av en rekke figurer og masker rundt dørportaler og vinduer. På kirkens østvegg er innmurt et vakkert keltisk kors. På sakristiets yttervegg et solur fra 1691.

Sommerkonsert i Tjølling kirke. 10. juli ->>>

Sandefjord - Santra (nord for Tjølling

Ca 10 km.  

Flott tur med utgangspunkt i Sandefjord der du får med deg Istrehågan, Norges Stonehenge. 

Spektakulær steinsetting

Steinsettingene på Istrehågan er blant de mest spektakulære kulturminnene du kan finne i Vestfold. Istrehågan er en gravplass fra jernalderen (500 f.Kr.–1000 e.Kr.). Steinsettingene stammer fra tiden mellom 400–600 e. Kr. Kulturminnet er automatisk fredet etter kulturminneloven. Istrehågan ligger akkurat på grensen mellom Larvik og Sandefjord, ved Jåberg i Tjølling.

Bildet ovenfor: “I morgen heter vårt i dag - i går, og all vår fremtid heter fortid siden, men det forklarer at hvert nu vi når er selve evigheten midt i tiden.” - Herman Wildenvey Feltet inneholder fem steinsetninger, hvorav tre er sirkulære, og to skipssetninger. Foto: Eirik Dahl / Visit Oslofjorden

Kulturminnet består av tre steinsettinger, og to store skipssetninger, den største er 25 meter lang og består av 18 reiste steiner. I gravene er det, bortsett fra rester etter mennesker, funnet rester av bjørneklør, keramikk, en nål og andre gravgaver. Istrehågan går for å være et av Norges flotteste kulturminner av sitt slag.

Stedets opprinnelse har opphav fra mange århundre før vikingtiden, men var nok et betydningsfullt sted for de lokale vikingene. På Haugen gård på Jåberg, like ved Istrehågan, men i Sandefjord kommune, finnes et helleristningsfelt fra år 1500-500 f.Kr. Tegnene der er tolket som jordbrukssymboler.

Bildene ovenfor: Sommerbyen Tønsberg. Foto: Eirik Dahl / Visit Oslofjorden

Tønsberg sentrum med Slottsfjellet til Nøtterøy kirke

Ca 6 km

Gå Tunsbergleden fra Tønsberg til Nøtterøy kirke

Her kan du ta tog til Tønsberg og eventuelt buss tilbake igjen fra Nøtterøy kirke. Start turen med å gå fra Tønsberg tostasjon og bort til Slottsfjellsmuseet og opp til Slottsfjellstårnet ved å gå opp til fjellet via seterkafeen. Her ved seteterkafen bør du gjøre et stopp for å sanse inn det gamle miljøet her. Litt tidlig på turen å ta lunsjen på seterkafeen, men det går jo an å kjøpe med seg deilig fersk bakst, eller ta et besøk her etter at turen på Tunsbergleden til Nøtterøy kirke er utført.

Tips - besøk fjellstua midt i byen: Like obligatorisk som brygga og Slottsfjellet er et besøk på Seterkaféen, som ligger i oppstigningen til Slottsfjellet. Et herlig vertskap skaper god stemning i et pittoresk miljø med typiske norske seterbygninger. Her servers rømmegrøt, spekemat, kanelsnurrer, lapskaus, iskrem og mye annet godt. Tønsberg vandrehjem er fotograf av de 4 bildene ovenfor, og de neste to bildene nedenfor.

Bildet ovenfor: sommerbyen Tønsberg er norsk sommer på sitt beste, og sommeren er ikke i skikkelig gang før vi har spist oss mette på bondekosten servert hos Seterkaféen. Tenk at du kan få rømmergrøt og spekmat på en sæter midt i byen. Som alle andre av Tønsbergs attraksjoner, så er også Seterkaféen i gåavstand uansett hvor du måtte befinne deg i Tønsberg by! Det er godt det blir mange kilometer med bot og bedring på Tunsbergleden.

Bildet ovenfor: På Tallak, platået mellom selve Slottsfjellstårnet og Slottsfjellsmuseet, ligger museets friluftsavdeling. Vestfoldtunet ble anlagt på 1940-50 tallet som en typisk vestfoldgård og inneholder 14 tilflyttede hus fra ulike deler av fylket. Fotograf: Eirik Dahl / Visit Oslofjorden

Kanskje har du ankommet Tønsberg til fots dagen før? Om så er tilfelle, så anbefaler vi overnatting på Tønsberg Vandrehjem - kåret av sine gjester fra inn- og utland til verdens mest vennlige vandrehjem. Det føler du og skjønner godt under ditt opphold på vandrehjemmet. Det er virkelig en sann glede å kunne oppleve en slik god gjestfrihet. Vandrehjemmet i Tønsberg er et naturlig hvilested for pilgrimsvandrerne på Tunsbergleden. Tønsberg vandrehjem ligger rett nedenfor Seterkaféen. Booking - >

Slottsfjellet er et lite fjell i Tønsberg by i Vestfold med en høyde på 63 moh. Der finner man ruinene av en kirke og Tunsberghus festning fra middelalderen, samt Slottsfjellstårnet, byens landemerke.

På 1300- tallet var Tønsberg det mest sentrale sted i landet. Mange historiske begivenheter fant sted på Slottsfjellet, som regnes for å være Nordens største ruinpark. Det ble slutt på byens storhetstid da det ble union mellom Danmark og Norge, og København ble maktens sentrum.

Datteren til kong Håkon Håkonssons, prinsesse Kristina, reiste til Spania i 1257 og giftet seg der. En statue av henne er reist langs en av gangstiene opp mot fjellet. Foto: Eirik Dahl / Visit Oslofjorden

Borgen på Slottsfjellet. Tunsberghus festning (Castrum Tunsbergis) på toppen av fjellet har sannsynligvis dominert byen og jordbruksområdene rundt også før 1100-tallet da baglerne forskanset seg der under beleiringen av Kong Sverre og Birkebeinerne. Tunsberghus gjennomgikk en storstilt utbygging i Håkon Håkonssons og Magnus Lagabøtes regjeringstid på 1200-tallet. Festningen var residenssete for Tønsberg len til 1503, da den ble brent ned og ikke bygd opp igjen. I dag er det bare lave ruiner igjen av anlegget på Slottsfjellet.

Nøtterøy kirke

 Det er enkelt å finne fram til Nøtterøy kirke. Fra Tønsberg går du over kanalbroen. Så følger du bare veien rett fram (mot Tjøme) helt til du får Nøtterøy kirke på venstre hånd.Nøtterøy kirke er hovedkirken i det som var Nøtterøy prestegjeld. Kirkens vestskip og tårnfot utgjør det opprinnelige kirkebygget.

Steinkirken ble reist i første halvdel av 1100-tallet. Den hadde skip, et smalere og mindre kor og en apsidal avslutning på dette. Rundt 1300 fikk den påbygd tårn i vest. Kirken omtales skriftlig første gang i et dokument fra 1323. Hovedinngangen var på sørsiden av skipet. Fra 1673 til 1769 tilhørte kirken Jarlsberggreven.

Da ble den solgt til Nøtterøy menighet, men det var fem nøttlendinger som betalte den og ble stående som eiere. Ved kraftige om- og påbygginger på 1800-tallet fikk kirken det korsformede grunnplan den har i dag. Av middelalderkirken er kun tårnet og skipet bevart. Man finner flere grovt tilhogde relieffer i steiner i kirkens yttermur. Disse kommer trolig fra den revne korportalen. Døpefonten har sokkel av kalkstein fra 1200-tallet fra Gotland.